Takket for seg etter 37 år

– Det blir litt rart, dette, for musikkskolen har i grunnen vært mitt annet hjem, sier Yngve Espedal. Når dette leses er han på velfortjent ferie på Gran Canaria med kona, og til våren legger de to ut på en helårs bobiltur rundt om i hele Europa.

Avskjedskonsert
Da Yngve nylig holdt sin avskjedskonsert i Spjelkavik kirke, sammen med et knippe av Ålesund og omegns fremste musikere, møtte så mange som 340 mennesker fram for å gi ham sin hyllest. At mange av dem en gang har lært å spille under Yngves veiledning, er nok ikke urimelig å anta:

– Det jeg kommer til å savne mest nå når jeg trekker meg tilbake, er elevene og ungdommene. Det er de som har holdt meg ung! Og selvsagt kommer jeg til å savne mine gode kolleger. Men alt har sin tid, og nå ønsker jeg og min kone å gjøre litt andre ting før vi blir for gamle, sier han.

Bobiltur
Det første Yngve og kona gjorde nå da han ble pensjonist, var altså å ta seg en tur – en skikkelig avslappende turisttur – til Gran Canaria. Men senere i vår venter et enda større eventyr, når de to skal bruke ett helt år på å reise rundt i Europa med bobil. Med seg på ferden langs Atlanterhavskysten blir også et elektrisk piano.

– Jeg kommer til å ta med meg en del norsk pianomusikk, og så satser jeg på å få spille litt rundt omkring, kanskje i sjømannskirker eller i andre norske miljøer. Dessuten vil jeg gjerne spille sammen med lokale musikere som jeg treffer underveis, forteller han.

Lei sunnmørsværet
Når bobilturen er over, har Yngve og kona Veslemøy Engeset Hansen tenkt å slå seg ned på Østlandet, der flere av barna deres bor. Dessuten er det nå begynt å bli en del år siden den utflyttede bergenseren første gang oppdaget at han var begynt å bli lei av de sunnmørske somrene – den gang han stod og beiset huset på Flisneset i iskald nordavind. I pensjonisttilværelsen er det tørt og stabilt sommervær som frister.

– Det er så fint langs Oslofjorden. Dessuten er jeg og kona glad i å reise, og det er mye enklere å komme seg på rimelige turer til utlandet når man bor på Østlandet, sier han.
Om han ser bort fra det ustabile været, har Yngve stort sett funnet seg vel til rette i Ålesund i alle disse årene, og Bergen har han slett ikke savnet:

– Ålesund er en fin by å bo i, og den er akkurat passe stor. Jeg oppfatter meg i grunnen mest som en sunnmøring. Det er Ålesund som er hjemme!

Glad for musikklinja
Gjennom alle årene som lærer først i musikkskolen og så i kulturskolen, har det vært både opp- og nedturer for Yngve. Den største oppturen fikk han da fylket og kommunen bestemte seg for å samarbeide om musikklinja på Fagerlia:

– Musikkskolen var flere ganger truet av nedleggelse, men etter at dette samarbeidet kom i stand, har vi fått en langt sterkere posisjon. Samarbeidet har også gjort det mulig å ha mange hele lærerstillinger, noe som er nesten unikt i kulturskolen, og dette har bidratt til at vi har kunnet rekruttere de beste lærerkreftene, forklarer han.

Viktig å øve
Gjennom 37 år er det mye som har forandret seg. Musikkopplæringen har blitt mer demokratisk, og det å lære seg å spille et instrument har blitt noe nær sagt hvem som helst kan ta del i. Samtidig har ungdommen fått stadig flere tilbud, og de skal helst delta på alt som er. Ifølge Yngve har dette gjort det vanskeligere for dem å konsentrere seg om spillingen. Da han selv lærte å spille piano ved Musikkonservatoriet i Bergen i 9-årsalderen, var musikken den eneste aktiviteten han hadde utenom skolen:

– Dessverre er det mange som ikke forstår at for å bli flink å spille, må man øve hjemme – det er der man lærer! Det nytter ikke å tro at man kan lære å spille bare ved å komme på undervisninga og øve litt dagen før, påpeker han.

Nye toner
Noe annet som har endret seg gjennom alle disse årene, er den musikken det blir undervist i:
– Musikkskolen har endret karakter fullstendig. Tidligere var den svært konservativ, og vi underviste bare i klassisk, europeisk musikk. I dag, derimot, underviser vi i alle sjangre, og i pianoundervisningen lærer vi bort både besifring og improvisasjon. Dette er på mange måter positivt, samtidig som det er utrolig krevende. Men resultatet ser vi igjen i at Ålesund har blitt en svært spennende musikkby, synes Yngve.

Etter hvert har Yngve også «fusket litt i jazzfaget», som han selv formulerer det, men det er klassisk pianist han er, og det er klassisk  som står hans hjerte nærmest. Særlig er han glad i og opptatt av norsk klavermusikk, og da i særdeleshet Edvard Grieg. Derfor er det da også først og fremst slike toner han satser på å spille på sin bobilreise.

Piano og cello
Piano er hovedinstrumentet hans, men Yngve er også en habil cellist. I mange år underviste han i begge disse instrumentene:

– Piano og cello er svært ulike instrumenter, men for meg har det vært slik at de har utfylt hverandre. Det å spille to så forskjellige instrumenter, tror jeg også bidrar til at man får en større musikkforståelse, sier han.

At han har klart å holde det gående som musikkskolelærer så lenge som 37 år, forklarer han blant annet med denne variasjonen. Med undervisning i både piano og cello har han sluppet å høre den samme lyden hele tiden. Men den viktigste motivasjonsfaktoren har vært å få oppleve den store framgangen som elevene har vist.

– Selvsagt drømte også jeg en gang om å bli utøvende musiker, men jeg fant raskt ut at det ikke var greia for meg. Jeg følte behov for et mer stabilt liv, og jeg har uansett fått rikelig anledning til å spille. Dersom jeg skulle vært noe annet enn musikkskolelærer, tror jeg faktisk jeg ville vært langtransportsjåfør! Jeg er nemlig glad i å kjøre bil, og det er noe av bakgrunnen for den bobilturen vi snart legger ut på.

Kulturpris
I tillegg til halvannen mannsalder som godt og vel fulltids kulturskolelærer i Ålesund, både på piano og cello, har Yngve vært dirigent for flere kor og en flittig brukt akkompagnatør. I mange år spilte han også cello i symfoniorkesteret. For denne innsatsen fikk han på lille julaften tildelt Sunnmørspostens kulturpris 2009. Det satte han stor pris på:

– Det var en stor overraskelse å få den prisen, men det var veldig gledelig. Å få en slik anerkjennelse var virkelig noe som varmet, sier Yngve Espedal.