Huff og huff, tenker leseren. Står da Stokke barnehage og Ålesund voksenopplæringssenter foran en snarlig stenging? Er barnehagen og skolen så falleferdige at ansatte og brukere står i fare for å få taket i hodet, eller truer vinduene å med å bli blåst inn eller ut i neste såkalte ekstremvær (les: liten kuling)? Er det rotteinvasjon som står for døra? Finner de ikke lenger dassen på grunn av overdådig blomstrende muggsopp? Er skuffer og skap fulle av veggelus og kakerlakker?
Nei, så ille er det visst ikke. For når leserens øyne rekker å ta fatt på neste avsnitt, ser hun at dersom godkjenningen skulle bli trukket tilbake, vil det neppe få annen konsekvens for virksomhetene enn at de havner på den stadig lengre lista av virksomheter som drives uten slik godkjenning, det være seg i Ålesund kommune eller andre kommuner. Ja, her i byen skal det visst bare være to – tre av de aller, aller nyeste skolene som har en slik godkjenning. Og de som mister godkjenningen, eller er så gamle at de aldri har fått den, har hittil ikke risikert andre sanksjoner enn å føyes til en annen lang liste, nemlig lista over kommunale bygninger som det skulle og burde ha vært gjort noe med i retning reparasjon og vedlikehold.
Kjære leser; skoler, barnehager og andre offentlige eiendommer i Norge forsømmes i stor stil, og etterslepet (= hva det vil koste å sette bygningsmassen i rimelig ålreit stand) øker med flere titalls millioner kroner for hvert år som går, for ikke å ta for hardt i.
Samtidig innføres med ujevne mellomrom stadig nye lover, regler, forordninger og forskrifter som skal sørge for at brukere og ansatte sikres omgivelser som sørger for at de har et forsvarlig arbeidsmiljø både ute og inne. Disse lovene, reglene, forordningene og forskriftene forvaltes av en rekke ulike myndigheter og instanser, deriblant altså landets kommuneoverleger, som overvåker at lovene, reglene osv. overholdes av virksomhetslederne i de tusen kommunale hus.
Det eneste som mangler er at noen ser en sammenheng mellom det vi kan kalle et politisk villet forfall av offentlige bygninger – villet, fordi det ikke løyves penger til vedlikehold – og alle dem som er satt til å passe på at dette forfallet ikke skal få noen som helst slags konsekvenser for de som må bruke disse bygningene.
Det fins overhodet ingen samordning mellom kravet til forsvarlig arbeidsmiljø, og kravet til forsvarlig vedlikehold. Resultatet blir et slags storstilt, institusjonalisert, absurd teater, med snart en million papirflyttere på den ene siden, og snart ingen vaktmestere på den andre.
Kjære leser, er det noe rart det blir dyrt å være skattebetaler i et slikt land?
