KLASSIKEREN: Ten

1991 begynner på en tirsdag. Fredag, halvannen uke senere, stormer sovjetiske styrker Vilnius i et desperat forsøk på å holde Litauen fast i unionen. Samtidig markerer USA seg som den eneste supermakten og hamrer nådeløst ned på irakernes forsøk på å erobre Kuwait. Verden sitter målløse og følger med på de grønne nattfilmene av ”kirurgisk” bombing. KGB legges ned, og serbiske tropper inntar Vukovar og begår den verste massakren i kroatisk historie. Freddie Mercury fra bandet Queen dør og sender bandets mest kjente sang, ”Bohemian Rhapsody” til toppen av singellistene, 16 år etter originalen.

Begynnelsen
Det hele begynner med Soundgarden. Bandet fra Seattle er pionerer for det som senere skal bli ”grunge”. De inspirerer og åpner mentale dører for ungdommen i byen. Det går an å spille kul musikk og likevel være populære. Gjennom dørene som Soundgarden åpner, kommer bandet ”Green River”. De markerer et skille. Nå er det virkelig ”grunge”. Det høres ut som ”grunge” og det ser ut som ”grunge”. Green River går igjennom en aldri så liten evolusjon og kommer ut som Mother Lovebone. Nå begynner det å røre seg over alt. Mange nye band kommer til, og Mother Lovebone spås en lysende fremtid. De skal til og med gi ut plate. De nærmer seg udødelighet i det frontfiguren dør av en overdose.

Hvorfor?
Seattle er kjent for sitt dårlige vær, for vinden, for de sure vintrene, for at ingen kommer innom på turné, for sin helt egen versjon av Tryvannstårnet, for sin uhøytidlige stil, for arbeiderklassen sin, for den vakre naturen og de stygge bygningene. Grungen er et resultat av alt dette. Byen, som er vennskapsby med Bergen, har mange vestnorske kvaliteter. Den har også mange norske immigranter. Man kan kanskje høre igjen det dårlige været i musikken. Man kan kanskje høre igjen alle timene man har holdt seg inne, foran platespilleren, på grunn av det dårlige været. Lukten av tenåringsopprør kan kjennes på langt hold. Det håpløse i musikken er sentralt.  

Ut av døden.
Ut av døden til Mother Lovebone springer Pearl Jam. Medlemmene bestemmer seg fort for å fortsette med musikk. De vil ikke legge ned våpnene på grunn av dette. Å fortsette er hele poenget. De lager noen flere sanger og spiller dem inn. Ikke overraskende merker de at de trenger en vokalist. Via trommisen i Red Hot Chilli Peppers kommer de i kontakt med en surfer som ligger på stranden i San Diego. Langt hår, hasj og musikk. De sender en kassett. Noen uker senere får de tilbake kassetten med vokal. De blir blåst av banen, og en uke senere sitter Eddie Vedder på flyet til Seattle.

Timing.
Bandet fanger tidens ånd perfekt. En blanding av motreaksjon til LA og den overflatiske musikkbransjen kombinert med en verdensomspennende identitetskrise som følge av Sovjetunionens fall. Tilbake til røttene blir tatt til et nytt nivå. Alle skal se ut som tømmerhuggere. Bandet går i studio og gir ut albumet samme år. Ikledd flanellskjorter og shorts står de klare til å ta verden, like bak Nirvana. Bandet de kjemper en håpløs kamp om å bli størst med. Kurt Cobain er en umulig skikkelse å vinne over. Men for all del. Pearl Jam er klare. De står klare. Det samme gjør millioner av rotløse ungdommer. De som er utenfor. De som ikke føler seg hjemme. De som er dårlige i sport og de som ikke vet hva de vil.    

Monsteret.
”Ten” kommer ut rett etter sommeren. Gjennom flere måneder har sangen ”Alive” blitt spilt om og om igjen på radiokanaler, på MTV, på klubber og på platespilleren. Alle forventer en suksess. Dette tar av. I tenåringsbladene kan man skrive etter ”Grunge Kit”. En pakke med hårfarge og flanellskjorter til 80 dollar. Alle vil ha sin del. Og alle får det. Til og med Pearl Jam. ”Ten” er en klassiker. I det albumet kommer til butikkhyllene, rives det vekk. Hypen er fullkommen. Sirkuset har kommet til byen. Pearl Jam selger 12 millioner plater. Og verden ligger for deres føtter. Enn så lenge.