BLÅNER: Å se øy- og fjordriket rundt Ålesund, i lett nedsnødd
vinterskrud, fra noen få hundre meters høyde, er en uforglemmelig
opplevelse. På bildet har vi Valderøya i front.
– – –
Å se bakken fra et mikrofly er en helt annen opplevelse enn det man er vant til. Med vanlige fly flyr man høyt og fort, over skyene, hurtigst mulig på vei til målet. Mikrofly, derimot, flyr lavt og sakte, alltid langt under skylaget. Slik får man en formidabel følelse av detaljrikdom og oversikt på samme tid, noe denne journalisten var så heldig å få oppleve da jeg ble invitert med på en prøvetur.
Flyskrekk
Første innskytelse var likevel å si takk, men nei takk. Med undertegnedes flyskrekk, som ble behørig næret på melkerutetur i Twin-åtter, opp og ned på all verdens lumske småplyflasser fra Værnes til Flesland, en gang i 9-10-årsalderen, lenge før noen kom til å tenke på at aleneflygende barn kunne ha behov for litt ekstra oppmerksomhet, føltes det riktigst å bakke ut umiddelbart. Ettertanken kom likevel raskt: «Et slikt tilbud får du kanskje bare en gang i livet. Du kan ikke si nei. Og dessuten har du jo med årene lært deg til å få sånn noenlunde kontroll over flyskrekken.» Så jeg takket ja. Og angret ikke et sekund!
Likevel var det ikke fritt for at angeren sneiet innom bevisstheten da den etter sigende flygedyktige farkosten ble vist fram: At det vesle leketøyet skulle bære to fullvoksne karer opp i himmelrommet, virket omtrent like realistisk som å få bivåne en 2CV med en 10-meters bobil etter seg i jevn marsjfart oppover Trollstigen. Bedre ble det heller ikke da jeg etter å ha kronglet meg på plass i den nødtørftig dimensjonerte cockpiten, oppdaget de tynne veggene i skroget og de betydelige glipene mellom skrog og dører.
Fly-fallskjerm
Men alt var i sin tryggeste og skjønneste orden, forsikret kaptein Basso, som rykket litt lett i dørene for å prøve å overbevise om at vi ikke kom til å falle ut, ikke sånn helt uten videre i alle fall. Noe særlig pulssenking å snakke om ble det likevel ikke før Ronny pekte på den røde spaken midt imellom oss:
– Den løser ut en fallskjerm som holder hele flyet oppe. Dersom noe skulle gå galt, er det bare å løse den ut, så daler flyet rolig ned til bakken
Nyfrelst flyger
Så sent som for tre år siden, hadde Ronny Basso aldri vært borti andre høytflygende hobbyer enn kiting. Men da han oppdaget mikroflyene, var han frelst. Han kjøpte like så godt flyet først og tok mikroflysertifikatet etterpå; det er visstnok ikke noen uvanlig måte å gjøre det på: Når man først har flyet stående, er det rimelig god sjanse for at man også tar sertifikatet. At man har lappen, er derimot ikke en like sterk spore til å kjøpe seg fly.
I dag er Ronny Basso selv mikroflyinstruktør og gir flytimer gjennom den nystiftede Sunnmøre Mikroflyklubb, som er godkjent for skoleopplæring. Her er alle flyinteresserte velkommen til å bli medlem, enten de har fly, sertifikat, begge deler eller ingen av delene.
Opp, opp, opp!
Kontakt med tårnet blir opprettet og sikkerhetsprosedyrer gjennomført. Vi får tillatelse til å takse fram på rullebanen. Den forsøksvis trøstende advarselen fra kapteinen er klar:
– Når fartsmåleren kommer opp på 90 miles i timen – 60 kilometer i timen – begynner vi å lette. Det kommer til å riste en del, og mange opplever dette som skummelt. Det syntes jeg selv også første gang. Men når vi kommer opp, blir det rolig, og da er det bare å nyte utsynet.
Ok, greit. Stålsetting. Flashbacks fra melkeruteturen. Ny stålsetting. Opp med kameraet, konsentrer deg om naturopplevelsen, prøv å få tatt noen gode bilder. 70 miles, 80 miles, 90 miles. Vi letter! Forbausende smertefritt letter vi! Ronny holder flyet stødig som fjell, lufta er roligere enn Dalai Lama, og øylandskapet i vinterskrud er overveldende.
Kamerakollaps
Dessverre har journalisten noe mindre kontroll på sikkerhetsrutinene enn kapteinen. Kameraet er nærmest tomt for batteri og nekter å ta bilder. Selvsagt, akkurat nå, på akkurat dette oppdraget. Mobilkameraet blir redningen og lirkes ut av lomma idet vi svinger inn over Ålesund. På vei opp mot 2400 fot (snaut 800 meter) er byens snøkaos forandret til stille skjønnhet.
Vi flyr mot Moa-området og ser ned på rundkjøringene. Til og med de har forandret seg til små kunstverk.
Innover mot Ålesund igjen får bladfyken teste spaken. En lett berøring og plutselig vender snuten nedover. Og så opp igjen. Flyet tipper mot venstre. Og mot høyre. Hendene blir klamme, pulsen stiger. Jeg er trygg med Ronny bak spaken, men stoler ikke på meg selv. Prøver litt til, får litt mer kontroll, men kjenner at spenningskvoten er fylt for i dag. Ronny overtar igjen, og vi flyr tilbake mot Vigra. Da kommer også kameraet i et øyeblikks godlune og lar seg lokke til en håndfull bilder av de vakkert vinterkledte øyene. Kanskje kan det bli en fin, liten billedreportasje, likevel?
Bort med skrekken
For å vise hvor trygt flyet er, demonstrerer kapteinen en «touch and go»-landing uten motor; vi glir ned på rullebanen og idet vi tar bakken, brøler han i gang motoren, gasser på til 90 miles i timen og sender flyet opp i luften igjen. Smertefritt, nok en gang. En rask, liten rundtur, ny «touch-and-go» (nå med motor), opp igjen, og til slutt en helt vanlig landing.
Jeg har fått en uforglemmelig opplevelse. Og flyskrekken, den er så godt som kurert.
|
MIKROFLYGERE: Et knippe av Sunnmøre Mikroflyklubbs 14 medlemmer,
f.v.: Ronny Basso, Atle Jan Langlo, Jon Palmstrøm, Lars Kåre
Rødseth og Oddbjørn Brungot. De ønsker seg flere flyinteresserte
medlemmer, og er åpen for alle med interesse for ett eller flere av
de tre mikroflytypene: treakset (som på bildet; minner mest om
tradisjonelt fly), gyrokopter (som ligner på helikopter, men har et
helt annet flyprinsipp) og trike (hangglider med motor).
|
