Klassikeren: Black Sabbath

Historiens første ”Earh Day” arrangeres, og Paul McCartney laserer sitt første soloalbum i samme pressekonferanse som han annonserer sin avskjed fra The Beatles. Thor Heyerdahl legger ut på sin Ra ll-ekspedisjon fra Monakko. Over 600.000 mennesker deltar på den gigantiske ”Isle Of White Festival”, og Elvis legger ut på sin første turné siden 1958. Det første ”New York City Marathon” arrangeres, og åtte japanske terrorister, utstyrt med samuraisverd og en bombe, kaprer et Japan Airlines-fly.

En smertefull slutt.
Slutten av 60-tallet er for mange en smertefull reise bort fra idealismen. Tiden er som en røykfylt og klam biltur vekk fra de klare fargene og den håpefulle troen på at verden går i riktig retning. Etter noen år med eksperimentering, både politisk og i mors medisinskap, har ikke verden blitt nevneverdig bedre. Ungdomsopprøret har riktig nok slepet ned en del forestillinger om lengde på skjørt og hårsveis, men vi kriger minst like mye som før, og forbrukersamfunnet brer om seg i galopperende tempo. Men noen stritter fortsatt imot. De reiser på landet, vekk fra alt, og starter kollektive gårder. Dyrking av kål og poteter skal gi jording. Grønnsakene er knytepunktet mellom menneske og natur. Sammen med avlingen skal vi slå røtter og igjen komme i kontakt med vår felles moder jord.

Meningen med livet.
Man leter etter det okkulte. Et svar på alle spørsmålene som har dukket opp i kjølvannet av den intense fritenkingen på 60-tallet. Nei, dette er ikke vanlig jordbruk. Dette er troen på at det finnes noe annet enn Jesus mellom himmel og jord. Hva med åndene? Hva med forfedrene våre? Spiller ikke de en rolle? Forbrukersamfunnet har fjernet oss fra kunnskapen som generasjonene før oss har samlet opp. Dette er siste mote. Rockere fra hele verden fordyper seg i det okkulte. De leser bøker om ånder og magi. ”Stonehenge” i England oversvømmes av dansende ungdommer som leter etter ”svaret”. Jimmy Page fra Led Zeppelin og Black Sabbath er noen av de mest markante foregangsfigurene på feltet. Black Sabbath som nettopp har skiftet navn fra ”Earth”, dyrker mørket.

Motivene.
Man kan spørre seg om hvordan fire, unge arbeiderklassegutter, fra industribyen Birmingham, har kommet inn på dette sporet. Den grå, triste, lettere slitte Birmingham innbyr ikke akkurat til fantasier om jordbruk og åndelige tanker. Det er vel heller den skremmende, blodige og mørke delen av bevegelsen som trekker til seg disse guttene. De har oppdaget at det ekstreme skaper overskrifter og trekker damer. Slikt motiverer, og bandet kjører på med mer blod, gørr, ødeleggelse og apokalypse. I tillegg turnerer de utrettelig. De reiser over hele verden, og plateinnspilling har de nesten ikke tid til.

Raskt i svingene.
Innspillingen går for seg i svært høyt tempo. Hele prosessen tar to dager. Bandet spiller igjennom livesettet sitt et par ganger for så å reise på spillejobb i Sveits mot en hyre på 20 pund. Neste dag mikser teknikeren plata. De fire guttene fra Birmingham elsker livet på veien, og de er først og fremst et band for liveformatet, men musikken åpner også for eksperimentering i studio. Selv om det ikke ble mye tid til dette på denne platen, åpner sjangeren og bevegelsen for mye nyskaping. Med Black Sabbath starter en konkurranse mellom verdens metall-band om å være mest mulig ekstrem og gal, noe som har strukket seg helt frem til vår tid.

En ny bevegelse.
På denne tiden var ikke Black Sabbath alene om å  bevege seg innenfor den okkulte sfæren. De var helt klart en del av noe større. En kultur som springer ut av det verdensomspennende ungdomsopprøret som skøyt fart i løpet av 60-tallet. Likevel spiller bandet en uhyre viktig rolle i utviklingen av sjangeren. Platen, som tok to dager å lage, fikk store ringvirkninger. Bandet kommersialiserte en ny retning innen rocken. Siden den gang har millioner av mennesker fulgt både Black Sabbath og andre lignende band som har kommet i kjølvannet. Platen lå på hitlistene i USA i over ett år og solgte i én million eksemplarer.