Den nye stolleiken
En jury har kåret de tolv mest betydningsfulle stolene i Norge etter krigen, som fortalt i Nytt i Uka sist, og ikke mindre enn elleve av de tolv er av sunnmørsk opprinnelse. Det roper vi naturligvis hurra for. Det mest påfallende med utvelgelsen er at juryen omhyggelig har unngått Ekornes’ Stressless – en av Norges aller største møbelsuksesser noen sinne, og et av de mest kjente norske merkenavn uansett art eller bransje. Stolen som av f. eks. Norsk Designråd er omtalt (2004) som ”et av Norges mest kjente design-ikoner utenlands”. Kommentar
Stressless-en, som selges i enorme mengder og trolig er verdens mest kopierte møbel, er ikke funnet verdig å havne blant de utvalgte stolene ”med god funksjonalitet og et genialt og vakkert design”, eller ”som har beholdt sin popularitet over flere år og er eller har potensiale til å bli klassikere”, som det heter i kriteriene.
At Stressless muligens ikke har et ”genialt og vakkert design” kan man både forsvare og bestride – skjønnhet er ingen eksakt vitenskap, den har mye med smak og behag å gjøre. Men vi vil påstå ut fra vårt skjønn fra det enkle folkedyp at de andre kriteriene er godt oppfylt. Stressless har god funksjonalitet, den har beholdt sin popularitet over mange år, og den er forlengst blitt en klassiker. Ja, den største klassikeren av dem alle, muligens med unntak av Stokkes Tripp Trapp, formgitt av Peter Opsvik. Hvorfor tror du ellers Ekornes har solgt Stressless som hakka møkk siden 1971?
Når vi først snakker om god funksjonalitet – altså at en gjenstand, i dette tilfelle en stol, er god til sitt bruk, som oss bekjent er å sitte i eller på – så er halvparten av de tolv utvalgte stolene knapt til å sitte i/på for et normalt menneske. Enkelte av dem er faktisk mer å regne som tortur-instrumenter eller pyntegjenstander enn som sitte-innretninger.
Hvordan er det mulig å utrope en ubrukelig stol som en av landets mest betydningsfulle? Og overse landets mest populære sittemøbel? Svaret på dette er naturligvis at det aller mest dreier seg om en skjønnhetskonkurranse, ei slags møbel-missetevling der juryen sier seg å gå også etter deltakernes ”indre kvalifikasjoner”, men egentlig bare blendes av deres ytre. Etter sin litt sære smak, må det være tillatt å si.
Denne kåringen er lite annet enn et utslag av det jåleri og snobberi du møter på svært mange av livets områder. Det virker som at det eller den som blir for populær og omtykt og omfavnet av de brede masser, ja den skal til gjengjeld ikke inn i det såkalt gode selskap, blant jålebukkene og jålegeitene. Fenomenet gjør seg gjeldende i arkitektur, i litteratur, i film og på scene, i musikk, i bildende kunst, og altså i ymse slag design – eller formgiving, som vi burde klare å kalle det på norsk. Over alt ser det ut til å gjelde at ei greie ikke er riktig fin nok, uten at den er bortimot ubrukelig eller ubegripelig for folk flest.
Utstillinga ”Vær så god sitt”, om norsk møbeldesign, er et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Bergen og Vestlandske kunstindustrimuseum samme sted, og var å se der i fjor høst. Nå er den satt opp på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, og det er til åpninga av denne at kåringa av de tolv mest betydningsfulle stolene etter andre verdenskrig foreligger.
Og altså uten å estimere den ene av de to aller mest betydningsfulle. Da må man virkelig ha lov til å spørre: Mest betydningsfulle for hva? Eller hvem? Det har seg nok som Norges Designråd sa det i 2004, i forbindelse med lanseringen av Stressless Jazz Medium-stolen – ”Stressless, elsket av mange og hatet av noen”. Og det er åpenbart noen som har sittet i denne juryen.
For ordens skyld: Vi er verken beslektet, besvogret eller besvangret med noen av Ekornes-ene, og ikke har vi aksjer der, heller. Ikke en gang en aldri så liten Stressless har vi sett oss råd til. Vi sitter faktisk i en av de gamle konkurrentenes stoler. Men denne gangen ble det bare for dumt til å la gå upåtalt hen.
|