Søkeord:  
Søk
Banner top

Kommentar

På tide å skjerpe røykeloven

For en mannsalder siden (for ordens skyld: en mannsalder er det samme som en generasjon, det vil si 30 år) eller så, satt du og jeg og Kaktus og de fleste av våre venner og kjente og blåste røyk i fjeset på våre egne og andres barn. Det gjorde vi nær sagt alle steder – i heimen, i bilen, i bussen, på tog og trikk, båt og ferje, på kafeen og forsamlingshuset. Undertegnede satt som ung journalist og referent i bystyresalen og dampa og røykte, sammen med mange av politikerne. Og sjølsagt ble det røykt på de fleste kontorer, både private og offentlige, for ikke å snakke om i butikkene.

Kommentar
Tekst Reidar Skarbø   
(08/09/2010)
Kort sagt, vi levde ennå i røykens tidsalder, for et par-tre tiår siden. Røyking var regelen, og de få som opplot sin munn til protest, som salig kjøpmann Johan Tollås (fred være med hans minne), ble både mobbet og gjort narr  av og sett ned på av mange. Røyking var nesten som en menneskerett å betrakte. Nær sagt hvor som helst og når som helst. Antirøykerne var kverulanter.

Men langsomt begynte Norge å våkne av røykskodda. Gradvis ble det innført røyke-restriksjoner. Til å begynne med i form av mer og mindre vennlige oppfordringer om å la være av hensyn til barn og sykelige, etter hvert i form av forbud. Mange av forbudene var mer og mindre frivillige, eller presset fram av en stadig økende antirøyk-opinion, som for eksempel røykeforbudet på norske fly som ble innført fra 1986 (Widerøe) til 1988. Det året kom også et viktig tillegg i tobakksskadeloven med vern mot ”passiv røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang”, ofte løst med egne røykerom eller røykesoner. Da hadde rutebilselskapene alt mange år tidligere innført forbud på rutegående busser.

De fleste forbudene kom før den meget omtalte røykeloven ble innført for seks år siden og satte foten ned for røyking på offentlig sted. I alle fall innendørs. Det var ”markedet” (flertallet) som presset fram forbudet. Stadig flere fikk forståelsen av at om det var snakk om menneskeretter her, var det ikke en rett til å spre tobbakksrøyk, men å slippe å puste inn røyken.

Mest av alt fikk stadig flere øynene opp for tobakksrøykens fryktelige skadevirkninger.
Da Norge innførte sitt røykeforbud på offentlig sted 1. juni 2004 (i alle fall innendørs), var det således ei logisk krone på det folkelige verket som til da hadde sørget for at det ble slutt på å røyke på stadig flere steder. Norge var tidlig ute med et slikt forbud, og i årene etter har stadig flere land fulgt vårt eksempel og innført liknende restriksjoner.

Dette har ikke skjedd uten protester, for å si det mildt. Røykerne og tobakks-kapitalen har protestert iherdig på hvert eneste forbudsskilt, hver eneste skanse de ble tvunget til å oppgi. Hele tiden ledsaget av spådommer om den sikre undergang for ethvert etablissement som ikke fikk fortsette å la røyken råde. Nesten uten unntak har spådommene vist seg feilaktige. Sjøl den nokså bombastiske røykeloven av 2004 har vist seg ganske uproblematisk.

Derfor bør tiden nå være moden for å ta saken et skritt eller to videre. Slik kreftlege Gustav Indrebø i Helse Sunnmøre tar til orde for; han vil ha forbud mot røyk i private hjem og andre steder der det finnes barn. (Enkelte stater i USA har allerede forbud mot å røyke i bilen hvis der også er barn under 13 år.) Dette vil ikke være annet enn det frivillige forbudet som de fleste foreldre og andre voksne har innført i kraft av sunn fornuft. Men dessverre ikke alle. Derfor er et forbud på sin plass.

Vi synes også at forbudet mot røyking på offentlig sted bør utvides til å gjelde alle offentlige steder, med andre ord alle steder med alminnelig ferdsel. Også utendørs. Foran inngangsdører, på bussholdeplasser, på badestranda, på gater og torg og arenaer, ja på alle steder der man ikke ferdes aleine. Røyk sprer seg langt, og det er faktisk ingen menneskerett å påføre andre mennesker ubehag under åpen himmel, heller. Det er bare en uvane og en uskikk.

Røykerne vil naturligvis argumentere med spørsmål om hvem som skal påse at et forbud mot røyk i heimen, i bilen og på offentlig steder utendørs blir overholdt. Skal det kanskje ansettes røykepoliti som lurer rundt nærmeste hjørne?

Håndhevelsen av nye forbud er naturligvis en sak for de organer som skal påse at loven i sin alminnelighet blir fulgt. Ikke alle lover er like lette å håndheve, men vi fjerner dem ikke for det. Et hovedpoeng med et utvidet røykeforbud, er at det i seg sjøl virker reduserende på røykinga. Forbud virker preventivt, for å si det på fint. All erfaring viser at når noe blir forbudt, er det færre som gjør det. Og hovedsaken her er å få redusert røykinga, som er helseskadelig både for røykeren og de som ufrivillig blir påtvunget røyken. Både ut fra et moralsk, juridisk, økonomisk og helsemessig synspunkt er et generelt røykeforbud riktig.

Det er ikke på død og liv om å gjøre å hindre at noen stabeiser får ta seg en blås på plasser der det ikke sjenerer noen. Men de bør tvinges ganske langt ut av folkeskikken, der de kan stå og føle seg som den siste, tapre røykedinosaur. For det er neppe tvil om at røyking er en raskt utdøende syssel.


15 SISTE
  Bla i ukens utgave her
  Får medalje: Deltok i ...
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort en...
  Dronningen kommer!
  Semifinale i straffesp...
  Å skrive ned det mormo...
  - Det finnes gode grun...
  Vil male historisk bym...
  Høytidelig russedåp
  Ungt talent med uvanli...
  – Alkolås er fremtiden
  Kjek(a)os i Langevåg
  – Positiv lederskap gi...
  Store jubelscener, og ...
annonse   
Frist LM
annonse   
Annonsere i nytt i uka
annonse   
Nytt i Uka Forlag