Søkeord:  
Søk
Banner top

Kristin klamrer seg fast til tastaturet

Det som bare skulle være en tid fylt med glede for bokdebutanten Kristin Maridal (55), fikk en brå vending for tre uker siden. Hun fikk diagnosen MS.

Kultur
Tekst Willy Haram   
Foto Willy Haram   
(15/10/2014)
Ingen brekker nakken i romanen til Kristin Maridal (55). I hvert fall ikke i ”Love deg aldri”. Hva som eventuelt måtte komme i de to neste bøkene i trilogien om Karen, er ikke godt å si. Det vet ikke forfatteren selv heller.

Hun som har viet over 30 år av livet sitt til journalistikken, har skifta fil.

Nå styrer Maridal oppdiktede personer i et autentisk miljø. I september bokdebuterte hun etter å ha gått svanger med et manuskript i to og et halvt år.

– Det er mye skumlere å skrive en roman enn å lage en avisartikkel. Den vet jeg blir lest av x-antall tusen lesere. Men for en bokdebutant stiller det seg annerledes. Jeg vet ikke om noen vil ha boka mi engang, sier Maridal.

Mer sykdom
To uker etter at boka hennes ble lansert under Bjørnsonfestivalen i Molde, fikk hun en dyster beskjed om sin egen helsetilstand. Og det handler ikke om nakken hennes. Den som har vært full av skruer og metalldingser etter en bilulykke på åttitallet, og som har gjort at hun siden har måttet gå på sterke smertestillende medisiner, vært inn og ut av sykehuset og gjennomgått flere operasjoner.
Denne gangen handlet det om endringer i hjernen hennes. Under en utredning hadde legene kommet fram til at hun har Multippel sklerose (MS) – en kronisk, uhelbredelig nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet.

– Det var som å få et knyttneveslag i magen. De to bokstavene hadde jeg ikke ventet meg, sier Kristin Maridal.

Riktig tidspunkt
I boka ”Love deg aldri” kommer bestemoren til hovedpersonen Karen stadig med små visdomsord. Ett av dem er: ”Som dagen din er, skal styrken din være.” Det betyr noe for Kristin Maridal. Det er noe hun kan forholde seg til. Noe å leve etter.

– En kan gå på noen karameller i livet. Det kan man ikke styre. Men det en kan styre, er hvordan en skal ta smellene, mener hun.

Vi spoler tiden tilbake fem år. Litt som i boken til Maridal. Også der hopper historien fram og tilbake i tid, fra 1966 og fram til 2011.

Kristin Maridal og ektemannen Pål Kristian Lindseth hadde solgt huset på Hatlane, og flyttet inn i ei leilighet i Fjellgata i Ålesund. Hun hadde det godt i livet. Kjente seg privilegert. Tida var kommet til å kunne realisere en gammel drøm.

Skriveglede
Som så mange andre journalister, hadde også Maridal en drøm om å skrive bok. Hun hadde behov for å få ned tempoet, droppe jaget og opphenget i fakta. Hun ville dikte historier innenfor en sann virkelighet. I 2011 søkte hun om to måneders permisjon fra jobben i Sunnmørsposten, og begynte å skrive bok.

– Av og til måtte jeg bruke ei eggeklokke under skriveprosessen. Jeg måtte ta medisin og legge meg nedpå. Greide jeg å skrive i tre timer i løpet av en dag, var det kjempebra, forteller hun.
Skrivingen har vært og er fortsatt en livbøye for henne. Det gjør at hun får tankene bort fra diagnosen hun har lidd under i alle disse årene. Skrivingen er en del av henne, som hun ikke kan skilles fra.

Postkassefrykt
Etter bare et halvt år var hun ferdig med romanen, eller det trodde hun i hvert fall. Det første forlaget hun sendte manuskriptet til var Oktober. Siden forlaget har røtter i arbeiderklassen, håpte hun romanen fra gruvesamfunnet i Raudsand i Romsdal kunne falle i smak der.

– Ei stund våget jeg nesten ikke åpne postkassa. Jeg håpet at noen skulle se potensialet av meg som forfatter. Og som debutant må du bevise at du er god nok, sier Maridal.

Tida gikk, og et brev fra forlaget dukket opp i postkassa. Manuskriptet var returnert og kunne hentes på postkontoret.

– Jeg er ikke så høy fra før, men da jeg stod foran skranken på postkontoret følte jeg meg virkelig lita. Jeg kjenner faktisk et fysisk ubehag bare av å tenke på det nå, sier hun og vrir på kroppen.

Ny dør åpner seg
Det ble et avslag fra Forlaget Oktober. Kort oppsummert mente forlaget at romanen var uferdig. Det ble nei fra tre-fire andre også. I mellomtiden jobbet hun videre med den.

Men så kom gjennombruddet. En tidligere litteratur-anmelder i Aftenposten, Vidar Kvalshaug, hadde startet et forlag som kom inn under paraplyen til det mer kjente Juritzen Forlag. Det hadde nå gått rundt 2,5 år siden hun sendte fra seg manuskriptet for første gang. Å jobbe med en bok i tre år før den til slutt blir antatt, blir ikke sett på som lenge i bokbransjen.

– Jeg sendte Kvalshaug ei melding på Facebook og spurte om han var interessert i en roman. Det var han. Og etter å ha lest den, ville han gå videre med meg. Det var som å få en rakett i rumpa. I februar i år skrev vi kontrakt. Det første han gjorde var å ta livet av tittelen på boka. Den var for blodfattig, mente han. Jeg måtte komme opp med noe bedre. Da ble det ”Love deg aldri”, forteller Maridal.

Budskapet
Forfatter Kristin Maridal vil vise forskjeller på folk som lever i dag. Selv om hun ikke liker å bruke ordet klasseskille, er det nettopp det hun griper fatt i. Vi har like muligheter, men det er forskjell på folk. Hovedpersonen i boka til Maridal er opptatt av sitt politiske kompass, men kjenner seg fanget av fortida. Hun er vokst opp i et gruvesamfunn, men har tatt steget ut for å ta videre utdanning. Hun diskuterer rollemønsteret i samfunnet, og er minst like opptatt av mannsrollen som kvinnerollen.

– Jeg er ikke tilhenger av enkle forklaringer. Jeg tror på alt som ligger mellom svart og hvitt. Om jeg greier å provosere blir jeg bare glad. Av og til skriver jeg meg inn i et ubehag så jeg nesten må stoppe opp og ta meg en dusj. Da vet jeg at jeg er inne på noe.

Mer i vente
55-åringen har hatt mange muligheter til å si at hun ikke makter mer, og de rundt henne ville ha forstått det. De ville kanskje til og med støttet henne i beslutningen. Men det har ikke vært nødvendig. «Stayeren Maridal», som Arne Ruset i Romsdals Budstikke omtalte henne som i en anmeldelse, gir ikke opp. Nå som hun har kommet gjennom nåløyet, vil hun ikke bare fullføre trilogien om Karen. Hun håper å få sjansen til å skrive enda flere bøker.

– Livet har lært meg at virkeligheten er mer dramatisk enn en roman. Jeg har fått mange gode muligheter til å gi opp. Men det å ikke gi seg, det å være en «stayer», kunne godt ha vært overskrifta på livet mitt. Jeg har vært opptatt av at den friske biten i livet mitt, skulle være større enn den syke biten, påpeker hun.
 



15 SISTE
  – Dette går ikke lenge...
  Musikk fra hjertet
  Høstferie med svømmedi...
  Skjærgårdsdrøm i oppfy...
  Føler oss fullstendig ...
  Drømmen er å reise i E...
  Olav Thon klipper snor...
  Slutter i Matfestivale...
  Shanghai eller Svalbar...
  Sammen skaper vi det g...
  Lever et aktivt liv me...
  Lidenskap for akrobati...
  Kommunen ga fra seg 2,...
  En hel klasse med inte...
  – Nå skal gründerne op...
annonse   
Frist LM
annonse   
Annonsere i nytt i uka
annonse   
Nytt i Uka Forlag