Søkeord:  
Søk
Banner top

– Fjelltun-ulykka har preget livene våre

Mandag 26. mars er det ti år siden fem mennesker mistet livet og femten ble reddet ut av den sammenraste blokka i Fjelltunvegen 31. De to nederste etasjene kollapset og den seks etasjer høye bygningen ble flyttet sju meter da en steinblokk raste ned fjellsiden. Fremdeles vekker ulykken sterke minner hos dem som var involvert. Vi har møtt tre mennesker som opplevde tragedien på nært hold.

Aktuelt
Tekst Øyvind Johan Heggstad   
Foto Fridgeir Walderhaug   
(21/03/2018)

Da Ålesund stod stille

 
Mandag 26. mars er det ti år siden fem mennesker omkom i den tragiske rasulykka i Fjelltunvegen 31 i Ålesund. Femten ble reddet ut fra blokka. I nesten en måned preget hendinga de nasjonale nyhetene.
 
I flere dager holdt byen pusten da brannmannskapene kjempet i ruinene for å unngå en eksplosjon. Først tre uker senere ble den siste omkomne hentet ut av blokka.
Klokken er 03.46 natt til 26. mars 2008. De 20 beboerne i Fjelltunvegen 31 sover. Men de skal raskt bli vekket. I løpet av sekunder raser 10.000 tonn med stein inn i de to nederste etasjene slik at de kollapser, og hele boligblokka flyttes sju meter fremover.
Kort tid etter tar to brannmenn seg inn i bygget og får reddet ut overlevende og skadde. 15 mennesker blir fraktet til Ålesund sjukehus. 
Cirka fire timer senere går et nytt og mindre ras bak blokka. Dette forverrer situasjonen, og det oppstår brann i bygningen. En propantank som var nedgravd i hagen lekker. Men det er umulig å komme til, fordi boligblokken nå står over tanken. 
Det skal ta nesten en måned før alle de fem omkomne er hentet ut av ruinene.
 
Omfattende evakuering
Under umenneskelige forhold kjemper Ålesund brannvesen for å hindre at tanken med 6000 liter propan går i luften. 500-600 beboere i nabolaget må evakueres, og mange blir holdt borte fra boligene sine i lang tid. Sivilforsvaret, Røde Kors og politiet overvåker bydelen for å hindre plyndring av de forlatte boligene.
Sammen med et betongsagefirma arbeider brannvesenet i dagevis for å ta seg frem til propantanken. 
Ut fra hullet siver propan, og brannvesenet må sørge for at propanen blir avbrent etter hvert som den kommer ut. En ukontrollert propanlekkasje kan få katastrofale følger.
 
Skarpskytter punkterte tanken
En uke etter ulykka får en skarpskytter fra politiet i oppdrag å skyte hull i tanken. Fra 50 meters hold fyrer han av et skudd som punkterer den. I området rundt er det tent 50 fakler som skal antenne og uskadeliggjøre eventuelle lekkasjer.
Tanken tømmes nå raskt, før den fylles først med nitrogen og deretter vann. Eksplosjonsfaren er over, og arbeidet med å lete etter de savnede kan starte. 
17. april blir den siste omkomne funnet i ruinene. I løpet av sommeren 2008 blir boligblokka revet og området sikret.  Tre år senere er en ny blokk på plass. Fem familier velger å flytte tilbake. 
 
Offentlig granskning
Samme dag som det fatale raset gikk i Fjelltunvegen, varslet statsminister Jens Stoltenberg en full gjennomgang og gransking av ulykka. 
17. november 2008 legges granskningsrapporten etter raset frem. Utvalget som gransket ulykka, var ledet av daværende fylkesmann Ottar Befring. Konklusjonen var klar. Sprengingen som var utført i fjellet, hadde gjort fjellmassivet utstabilt.
Befring slo fast at skråninga i utgangspunktet var stabil, men at utsprengninga av tomta tre år tidligere endra stabilitetssituasjonen, noe som igjen førte til raset.
Utvalget drøftet ikke hvorvidt ulykka kunne ha vært unngått. Deres mandat var å finne ut hvorfor det skjedde, og vurdere tiltak for å unngå lignende i framtida. 
To konkrete endringer ble gjennomført i Norge etter ulykka: 
Krav om geotekniske undersøkelser før utbygging skulle inn i plan- og bygningslova, og grunnlaget for risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) ble bedret. I tillegg slo rapporten fast at Norge manglet geologer, og at myndighetene måtte  sørge for at geoteknisk kompetanse ble tilgjengelig for utbyggere og kommuner.
Rapporten slo også fast at rasulykka i Ålesund var preget av god samhandling mellom alle involverte, og at dette ga en meget god krisehåndtering.
 
 
 
 

De som overlevde 

 
- Kan dere komme å hjelpe oss? Huset vårt har ramla ned. Vi kommer oss ikke ut. Klokken er 03:45 natt til 26.mars 2008.  Elsa Peggy Eldøy har nettopp ringt 113.  Hun får beskjed om å holde linja. Det går noen sekunder før de i andre enden skjønner alvoret. Men det skal fremdeles gå flere timer før omfanget av rasulykken i Fjelltunvegen 31 blir kjent.   
 
Elsa Peggy Eldøy og mannen Lars Åge er de første som ringer nød-telefonen denne natten. Ulykken for ti år siden har preget livene deres.
– Ulykken har lært meg ikke å dvele ved de små bagatellene. Jeg henger meg ikke så mye opp i ting lenger. Livet byr på uforutsette hendelser. De må vi takle når de kommer. Ulykken har også lært meg at en kan ikke gå rundt og være redd for at noe skal hende. Det aller meste av det vi frykter kommer ikke til å skje, sier Elsa. 
I dag bor Elsa og mannen Lars Åge i den nye blokken som ble bygd etter raset. For ekteparet var det aldri tema å flytte fra Fjelltunvegen 31. 
Pårørende til dem som omkom, valgte å selge leilighetene i den nybygde blokka. Noen av de overlevende valgte å flytte. Men fremdeles bor fem familier som opplevde rasnatta for ti år siden, i Fjelltunvegen.
 
Føler oss trygge
– Jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at ingen som bor her nå, føler at vi er i fare. Området er godt sikret. Vi var bestemt fra første stund å flytte tilbake. Jeg og mannen min diskuterte dette og var enige om at vi ville tilbake til denne fantastiske flotte plassen med den utrolige utsikten, forteller hun.
De bor i samme leilighet som for ti år siden. Hun husker godt det nære forholdet naboene hadde før ulykken. Den unge mannen som de hadde god kontakt med, men som ikke overlevde. Det har vært mange tunge stunder, men ekteparet har vært bestemt på at livet går videre.
– Vi vet at vi ikke kunne gjøre noe med den situasjonen som oppstod, og da må en ikke dvele med det.  Vi som overlevde, hadde ofte møter i tiden etter. Det var vanskelig, men vi var bestemt på å komme oss videre, sier Elsa.
Ti år er gått siden ulykka. Men detaljene fra de dramatiske timene sitter som limt til minnet.
 
Trodde det var jordskjelv
– Det første jeg tenkte da jeg våknet av rystelsene, var jordskjelv. Rystelsene stoppet. Jeg så at alt som var i hyller og skap, hadde falt på gulvet. Fjernsynet hadde også falt ned, og alt var et kaos. På dette tidspunktet var vi ikke klar over rekkevidden av det vi nettopp hadde opplevd.
– Vi forsto raskt at det ikke var snakk om et jordskjelv. Jeg tenkte at nå har det vært en stor eksplosjon. Mannen min hadde gått inn på badet og kom hoderystende tilbake. – Fjellet har ramlet ut, sa han. Da skjønte vi at dette var et ras, minnes Elsa. 
Samtalene til AMK-sentralen var beroligende. De fikk forsikringer om at hjelpen var på veg. 
– De var rolige og hjelpsomme, minnes Elsa.  
 
Sjekket fjellveggen kvelden før
I naboleiligheta ligger Jan-Olav Henriksen fremdeles i senga. Han er våken da 1000 kubikk med fjell deiser inn i 1. og.2-etasje i blokka.
– Rett før raset hører jeg at det buldrer i fjellveggen bak. Det er istappene som faller ned fjellsida, og lager lyd. Rett etter kommer raset, minnes Jan-Olav.
Bare noen timer før hadde han stått bak blokka for å sjekke noen sensorstyrte lys som nylig var montert. Henriksen hadde merket seg at det var mye is i fjellveggen bak blokka. At hele fjellveggen skulle rase ut bare noen få timer senere, kunne knapt noe menneske forutsett. 
Jan-Olav hopper ut av senga når raset kommer, og tar seg ut på terrassen. Ute på terrassen fra leiligheta i tredje etasje, kunne han forskrekket konstatere at han nå befant seg nesten på bakkenivå.  Henriksen ble senere hentet ut av redningsmannskapene. I dag er Jan-Olav leder for sameiet i Fjelltunvegen 31. 
Samtidig er alt kaos i inne i leiligheten til Elsa Peggy og mannen. Vinduer kunne ikke åpnes, og dørene hadde kilt seg fast. 
Klokken hadde ennå ikke bikket 04.00. Det var oppholdsvær, minus to grader og stjerneklart, men likevel så mørkt at det var vanskelig å se og oppfatte omfanget av ulykken. 
Til alt hell fikk Elsa og mannen åpnet et vindu som de senere ble hentet ut av med liften fra brannvesenet.  
– Vi tok oss frem til et vindu i leiligheta som vi fikk åpnet. Her ble vi stående en times tid. Vi var de siste som ble hentet ut av blokken i live. Men på dette tidspunktet ante vi ikke konsekvensene av raset, minnes Elsa.
– Først en time etter evakueringen fikk vi vite at hele boligblokken hadde flyttet seg sju meter fremover, og at en og en halv etasje hadde kollapset.  
 
Omfanget blir kjent
I den første kaotiske timen etter at nødetatene kommer til stedet, blir 15 mennesker berget ut fra blokken. Fremdeles vet ingen hvor mange som ligger i ruinene.
– Vi ble alle fraktet til og samlet  på Ålesund sjukehus. Da fikk vi vite at ikke alle var kommet ut. Jeg er veldig usikker på om det egentlig gikk opp for meg. Flere av våre naboer var savnet. 
– Etter den beskjeden gikk tiden  veldig fort. På tidlig formiddag kom beskjeden om at gasstanken  under plenen var lekk, og at det var eksplosjonsfare på stedet. Saken fikk enorm oppmerksomhet på svært kort tid, og tre timer etter ulykken ringte sønnen vår fra Singapore. Da hadde nyheten om raset allerede nådd internasjonale medier, minnes hun. 
 
Fem var savnet   
Elsa og de 14 andre overlevende blir i løpet av morgentimene informert om at fem av naboene var savnet. 
På ulykkesstedet satte brannmannskap og redningsarbeidere livet på spill for å forsøke å redde eventuelle overlevende. 
– De gikk lang tid før alle ble funnet. Ronny, som var en god venn av vår sønn, ble ikke funnet før etter nesten en måned. Det var fryktelig tungt for oss å være vitne til tragedien, minnes Elsa. 
 
Får frem det beste i menneskene
Slike dramatiske hendelser lokker ofte frem det beste i menneskene. Samhold, medmenneskelighet, omtanke og ikke minst vilje til å sette eget liv på spill for å redde andre. 
– De som jobbet med å hente både skadde og døde ut av blokken gjorde en utrolig innsats med fare for eget liv og helse. Det forteller om et utrolig flott system i Norge.Alle som var i kontakt med oss, viste en fantastisk vilje og forståelse til å hjelp. Bistanden vi fikk, var helt utrolig. Jeg kan ikke få takket disse menneskene nok, forteller Elsa.
Fungerende ordfører Lodve Solholm ble byens ansikt utad både i norske og internasjonale medier. Den tidligere stortingspresidenten og nestlederen i Frp tok den vanskelige rollen med å trøste de involverte, informere omverdenen og koordinere arbeidet i ettertid.    
– Lodve Solholm var helt suveren. Han opptrådte rolig og sindig i en veldig vanskelig periode. Lodve har den evnen til å opptre naturlig rundt mennesker, ikke fordi han er i en fremtredende posisjon, men fordi han er et ekte medmenneske. Han representerte byen og oss på en verdig måte, minnes Elsa.
 
- Pressen såret meg
Fjelltunulykken ble raskt en internasjonal nyhet. Journalister fra hele landet var på plass bare timer etter ulykken. I dagene etter jaktet tabloidjournalistene etter stadig nye vinklinger og historier. Ikke alt til journalistenes ære, mener Elsa.
– Vi var fullt klar over at dette kom til å bli en kjempestor medie-sak, og at det ville være mange journalister til stede. Men spesielt en overskrift såret meg veldig, minnes Elsa.
En av avisene presenterte følgende overskrift om Elsa:
«Hun savner bunaden sin til 17. mai»
– Jeg fikk hatmeldinger etter den overskrifta. Den var spekulativ og fullstendig tatt ut av sammen-hengen. Ordene falt i en samtale om hvordan vi skulle organisere livene våre framover. Huset var ubeboelig. Mange hadde mistet eiendelene sine, og vi måtte tenkte praktisk på hvordan vi skulle forholde oss i tida som kom, minnes Elsa.
 
Takker spesielt en person for livet
Det var ikke selvsagt at verken Elsa eller de 14 andre som overlevde raset, skulle komme fra det med livet i behold. Elsa er klar på at de kan takke spesielt én person for at de er i live: 
– Det som reddet oss, var uten tvil den geniale mannen som hadde ansvaret for betongarbeidet da boligblokken ble bygget, sier Elsa. 
Steinar Trygstad hadde rett før byggingen av blokken tatt doktorgraden på den spesielle byggemetoden som ble brukt i Fjelltunvegen.
– Blokka var praktisk talt pakket inn i stål. Hadde den vært bygd på vanlig vis, hadde alle etasjene kollapset. Det første jeg gjorde da jeg kom til hektene etter ulykka, var å sende blomster til Steinar Trygstad og takke han for livet.
I dag bor Elsa og mannen sammen med fire andre familier som opplevde ulykka. De har en lett og god tone mellom seg, og tar godt imot nye leietakere i Fjelltunvegen 31. Ulykka for ti år siden har sveiset dem sammen.
– En slik ulykke kan ramme oss alle når som heldt. Der er vi alle like, sier Elsa.  
 
 
 

Medmennesket 

 
- Halv fem om morgenen ringte rådmann Ragna Dahl Grønnevet meg og fortalte at en blokk var ramlet ned. Jeg skvatt til, fikk på meg klær og kom meg til Parken hotell klokka kvart over fem. 
 
Slik minnes daværende varaordfører og nå fylkesmann Love Solholm morgenen 26. mars. Det skulle bli starten på tre uker som forandret livet til mange mennesker.
– På vei ut av leiligheten vår fikk jeg en rask oppdatering fra tekst-tv. Det eneste jeg visste var at en boligblokk hadde rast sammen. Mer visste jeg ikke da jeg ankom Parken hotell den natta, minnes Lodve.
Lodve Solholm var varaordfører i Ålesund. Samtidig møtte han på Stortinget som stortingsrepresentant for Frp. Stortinget hadde tatt påskeferie, og ordfører i byen, Bjørn Tømmerdal, var bortreist. Derfor var det avtalt at Lodve skulle være fungerende ordfører akkurat denne uken.
Fremme ved Parken hotell fikk Lodve de første oppdateringene fra ulykkesstedet.
– Jeg skjønte fort at dette ikke bare handlet om en blokk som hadde rast, men at en stor tragedie var under oppseiling. 
Kommunen opprettet base på Parken hotell. Dette var naturlig å gjøre siden hotellet noen år før var pekt ut som evakueringshotell i Ålesund.  Flere etasjer ble ryddet for gjester, og hotellet stilte med alle nødvendige fasiliteter med en gang, minnes Lodve.
Rådmannen fikk raskt etablert seg med sin stab. De fikk kartlagt beboerne i blokka, og gjort forberedelser til å ta imot de overlevende. 
– Utover morgenen kom de overlevende til Parken hotell. Vi fikk skysset alle opp i niende etasje. Her ble de skjermet. De 500-600 som senere ble evakuert ble henvist til bankettsalen. Vi hadde våre kontorer utenfor, og pressen fikk tilhold i 1. etasje, forteller Lodve.
 
Enormt informasjonsbehov
– Presset fra media ble selvsagt helt enormt. Dette ventet vi. De krevde oppdateringer, og ikke mist de pårørende og overlevende hadde krav på informasjon. Jeg tror vi fant en smart løsning når vi informerte pressen om at jeg skulle komme ned til de hver halvtime gjennom hele døgnet, uansett om vi hadde noe nytt eller ikke. Det fikk vi veldig gode tilbakemeldinger på både fra pressen, de pårørende og andre involverte, minnes Solholm.
Den fungerende ordføreren var svært nøye på at all ny informasjon først ble delt med de pårørende og overlevende.
Var kommunen klar fra første stund?
– Vi var klar. Vi startet raskt med kartlegging. Jeg satt selv og skrev lister med navn. Likevel så vi raskt at jeg måtte ta en annen rolle. Det var behov for samtaler med både de pårørende og pressen. Etter hvert også de som ble evakuert fra området. Den rolla fikk jeg.
 
Om å være medmenneske
Lodve Solholm ble Ålesunds ansikt utad både på ulykkesdagen og i ukene som fulgte. Den gamle skolelæreren fikk stor respekt for måten han fylte rollen på. 
– Vi har hatt hendinger etter Fjelltun-ulykka. Brannen på Nordlys, Dagmar, Aksla-drapet og flere stormer. Det vi vet er at ting blir til underveis. En kan aldri være helt forberedt,  fordi i slike situasjoner skjer uforutsett ting. Men en ting er sikkert. Skal du klare å improvisere så må du ha øvd mye på krisehåndtering. Det hadde vi i Ålesund!
– Satte Fjelltun-ulykka en ny standard for beredskap og krisehåndtering?   
– Vi ser i ettertid at Ålesund kommune er blitt en foregangskommune i Norge på å takle hendinger. Både kommune, politi, brann og helsevesen funker veldig godt sammen. I tillegg til både Røde Kors og Sivilforsvaret som også bidrar i kriser.
– Det er ikke tvil om at erfaringene fra Fjelltun gjorde oss i stand til å takle brannen om bord i Nordlys i 2011. I ettertid fikk kommunen hilsninger fra amerikanske turister om bord i Nordlys som takket for måten de hadde blitt tatt vare på. På en konferanse etter Nordlys-brannen sa lederen for hurtigruteselskapet at når først uhellet var ute, var han sjeleglad det var utenfor Ålesund der beredskapen er på topp. 
Lodve Solholm sier at Fjelltun-ulykka har bidratt til å gjøre kommunene i Møre og Romsdal gode på krisehåndtering. 
 
Fjelltun-ulykka var helt spesiell
– Det var en tung dag. I en slik situasjon tenker en mye på de pårørende.  Saken har satt sine spor, innrømmer Lodve.
I all tragedien opplevde også byen et utrolig samhold, og at vi i Norge evner å stå samlet i kriser. 
– Jeg husker godt gudstjenesten i Volsdalen kirke. De pårørende kom og dronninga var også til stede. Etter gudstjenesten ville gjerne dronningen møte de etterlatte. Det fikk vi ordnet i menighetshuset i Volsdalen. Jeg har sagt til dronningen i ettertid at jeg var svært imponert over måten hun taklet situasjonen på. 
Lodve blir rørt når han forteller om møtet mellom dronningen og de etterlatte. 
– Det var ekte medfølelse og omsorg. Jeg så at de pårørende senka skuldrene etter å ha snakket med dronningen. Det var viktig for de pårørende å få anerkjennelse fra dronningen for tapet sitt. Dette lærte meg at den viktigste beredskapen vi kan ha, er å være medmennesker og å bry oss i slike situasjoner.  Ofte er det nok å være til stede, holde noen i handa, være stille i lag med de, lytte. Slik opptrådte dronningen den dagen, minnes Lodve.
Tilbake på ulykkesdagen fikk Lodve stadig nye utfordringer å løse. 
– Jeg husker at jeg tidlig på kvelden måtte på fjernsynet og opplyse om at vi trengte hjelp fra Forsvaret til å etablere feltsenger i gymsaler i kommunen for å ta imot de 500-600 som skulle evakueres. Alle hotella var fulle. Da fikk vi en reaksjon som gjorde veldig godt midt i tragedien.
– Sentralbordet på kommunen ble nedringt. Folk fra hele distriktet ringte og ville hjelpe. Jeg husker spesielt en fra Gursken som ringte meg på min private mobiltelefon. Beskjeden fra han var enkel:
«Ja, men du skjøna det, Lodve, vi kan ikkje legge ungane på ein gymsal. Send dei hit til oss så skal dei få så mykje sengeplass og varme dei treng.»
– Ikke en eneste person i Ålesund av de evakuerte ble liggende på flatseng! Alle fikk husrom. Da må jeg si at jeg hadde en liten god stund oppi det hele. Det viser litt hvilket samfunn vi lever i. Det har jeg tatt med meg videre. Vi mennesker evner å bry oss når andre mennesker har det vanskelig, sier Lodve.
– Du fikk mye respekt for måten du representerte byen og de involverte på. Hva tenker du om dette i ettertid?
– Da har jeg i hvert fall lykkes. Jeg er veldig glad og ydmyk for alle de tilbakemeldingene jeg har fått. Jeg tror det er viktig at vi som offisielle personer kan være oss selv i en slik situasjon. Jeg er ganske sikker på at min bakgrunn som lærer har vært til god hjelp, sier Lodve.
 
Var nyoperert
I privatlivet kjempet også Lodve en annen kamp. Han var nyoperert, og nå strakk han strikken langt, også med tanke på sin egen helse.
– Jeg husker at justisministeren ringte før helga og sa at nå Lodve må du sove og slappe av i helga, for dette kommer til å ta tid. Jeg fikk masse fin omsorg av mine nærmeste og kollegaer.
Lodve har selv vært gjennom personlige kriser der søsteren og broren døde før de rakk å bli gamle. Men som embetsmann var Fjelltun-ulykken det verste.
– Det er liten tvil om at ulykken er det tøffeste jeg har vært med på som embetsmann. Det er godt å vite at jeg taklet dette. Det er krevende og det setter spor i et menneske når en må være fungerende ordfører når det utenkelige skjer. På den andre siden fikk jeg erfaring som jeg har tatt med meg inn i jobben som Fylkesmann. Ofte når jeg har vært i krisesituasjoner, så har jeg tenkt for meg selv: «Lodve, husk nå hvordan du opptrådte under Fjelltun-ulykka».
– Jeg har også vært i kontakt med flere ordførere i Møre og Romsdal som har måttet takle kriser i sine kommuner. Ulykker, drap og hendelser som setter det kommunale støtteapparatet på prøve. De har sagt til meg:
– ”Da vi fikk krisen i fanget, så tenkte vi på deg, Lodve, og Fjelltun-ulykka.”  
 





15 SISTE
  På innsida av skrivest...
  Byvandreren er blitt 8...
  Fikk ja etter åtte for...
  Julehygge i Molovegen
  23 551 har vært på Sti...
  Putti Plutti Pott – en...
  Starter utlånssentral ...
  Atter en gang er det k...
  Nesten 100.000 kroner ...
  Med livet til låns i e...
  Eit heilt nytt og akti...
  S-M-XL slår jul igjen
  Klager på lukt fra Bin...
  Gjer Skodje endå meir ...
  Fra drøm til virkeligh...
annonse   
Frist LM
annonse   
Annonsere i nytt i uka
annonse   
Nytt i Uka Forlag