Søkeord:  
Søk
Banner top

«Som å stå i tett tåke på toppen av slalåmbakken, men du må sette utfor likevel.»

Slik beskriver én av de pårørende Merete B. Kløvning har vært i samtale med, opplevelsen av at kona ble alvorlig kreftsyk. Som kreftkoordinator i Ålesund er det å være en støttespiller for de som står rundt den kreftsyke en stor del av jobben.

Aktuelt
Tekst Tina Kjensli Dyrseth   
Foto Tina Kjensli Dyrseth   
(05/02/2019)
Bildetekst: – Det er en sterk jobb å stå i, i mange situasjoner, forteller Merete B. Kløvning. Som kreftkoordinator i Ålesund kommune har hun siden 2012 jobbet med en rekke tilbud og tiltak rettet mot de som har eller har hatt kreft, og for de pårørende.
 
. . .
 
 
– Vi blir alle pårørende en gang i livet. Innenfor helsevesenet snakker vi om den strenge definisjonen; de som står nærmest – ektefelle og barn. Men pårørende kan også være en venninne, forklarer Merete. 
Nytt i Uka møter henne over en kaffekopp, nysgjerrige på hva jobben som kreftkoordinator går ut på, og hvilke tilbud som finnes i kommunen. For hvert år er det rundt 300 som diagnostiseres med kreft i Ålesund og 2000 personer som lever med kreft, eller nylig har hatt kreft. Bak disse står det tusenvis av pårørende.
 
En telefon er nok
Som den første kreftkoordinatoren i kommunen startet Merete med blanke ark i 2012. I dag jobber hun både med utviklingsarbeid i kommunen, folkeopplysning og forebygging, og undervisning av de som er i kontakt med kreftrammede og deres pårørende. Når det gjelder arbeidet rettet mot pasienter og pårørende, handler det om å være et lavterskeltilbud. 
– Det er nok av ting du må søke om, behandling, vedtak, ventetid og skjema A og B. Dette skal være enklere. Én telefon er nok. Som kreftkoordinator er jeg ikke involvert i selve behandlingen, men følgene av sykdommen. Jeg har mye støttesamtaler, og gir råd og veiledning. Ofte tar pasient eller pårørende direkte kontakt, andre ganger kommer henvendelsene fra lege og sykehus, forteller Merete.  
Og det er ikke nødvendigvis slik at alle har behov for lang oppfølging.  
– Det er mange som ringer og trenger svar på et konkret spørsmål. Og så var det det. 
 
En å tenke høyt med
Når en person rammes av en alvorlig kreftdiagnose, blir gjerne hele familien rammet. Både følelsesmessig, men også rent praktisk. Rollene, kommunikasjonen og samspillet. Økonomien.  Alt endrer seg. For Merete handler jobben om å veilede i jungelen av skjemaer og det som lar seg ordne rent praktisk, men det handler også om å være en sparringspartner. En å tenke høyt med. 
– Vi møter pasienter og pårørende i alle livsfaser og sykdomsfaser, i alle aldre. Det kan være de som akkurat har fått diagnosen og ikke har startet behandlingen. Jeg kom til et par der han akkurat hadde blitt syk. Der var det et følelsesmessig og tankemessig kaos. De lurte på alt. Det å få ryddet litt i tankekaoset gjør at det kan bli lettere å møte behandlingen som kommer, forteller Merete. 
Andre ganger møter hun de som lever med en diagnose de ikke vil bli friske av, og der tankene er knyttet til døden.  
– Da gjelder det å være den som våger å snakke, både med pasienten og de pårørende, for de har gjerne gjort seg mange tanker rundt døden. Hvor skal man være den siste tida, hvor skal man dø, hva skjer rent praktisk? Det handler også om når? Hvor lenge kan han leve sånn? Det er ikke alltid forventet at vi skal ha de rette svarene, men det handler i stor grad om å ha en å lufte tankene sine med. 
 
Vil gjøre en innsatts
Merete opplever at de pårørende ønsker å gjøre en innsats, men er også opptatt av at de skal bli anerkjent for den jobben de legger ned. 
– Det er viktig at den pårørende blir sett for egne behov. Det er mange som kjenner på slitenheten selv, og de skal få lov til å sette ord på det. Mange har også et godt nettverk og flere de føler de kan snakke med, men det er ikke alltid de har lyst der og da. Da er det greit å ha en utenforstående, en fagperson, å snakke med. En som er nøytral og en du slipper å forholde deg til under søndagsmiddagen. 
Merete forteller om flere sterke møter, både med pårørende og pasienter. 
– Jeg møtte en gang en mann som hadde en kone som var syk, og spurte hvordan det var for han da kona ble syk. Da så han på meg, og så spurte han meg om jeg kjører slalåm. Nei, sa jeg. Jeg er litt pysete på ski. Nei, da kan du tenke deg, sa han. Du står på toppen, du ser ikke løypa eller målet fordi tåka er så tett, men du vet at du må sette utfor likevel. Sånn var det for meg da kona mi ble syk.
 
Deltakere fra hele Sunnmøre
Et av tilbudene Merete har vært med å sette i stand i Ålesund er Fredagskafé. Et samarbeidsprosjekt med kreftkoordinatoren i Sula, pasientforeningene og Frivilligsentralen i kommunen. 
– Dette er et månedlig treffpunkt for de som har eller har hatt kreft, og for pårørende. Alle som opplever seg berørt. Det er blitt et godt etablert tilbud, som er mye brukt. Her kommer det folk fra hele Sunnmøre, forteller Merete. 
Tanken bak tilbudet er at det skal være et informativt treffpunkt, der deltakerne skal kunne få svar på spørsmål de måtte ha. 
– Vi har ulike temaer og foredragsholdere. Det kan være NAV, Pasientreiser, hjelpemiddelsentralen – alle aktører som man i ulik grad kan støte på. 
 
Flere nyttige verktøy
I samarbeid med kreftkoordinatorene i Sula og Haram tilbyr også Merete mestringskurs for voksne etterlatte. Et tilbud hun mener er viktig. 
– Med det samme du har mistet noen, og i tida rundt begravelsen, får du gjerne mye oppmerksomhet. Men etter hvert sklir livet tilbake til hverdagen for de som er rundt, naturlig nok. For den som står igjen, og har mistet en av sine nærmeste, en ektefelle, så går ikke sorgen over etter 14 dager. Det tar tid, og da kan det være godt å treffe noen som er i samme situasjon og som forstår hvordan du har det. 
Hun forklarer videre at gruppetilbudet ikke er en sorggruppe der de går i dybden på hver enkelt, men baserer seg på kognitiv læring og gir deltakerne en del verktøy de kan bruke, både knyttet til sorg og tap, men også i hverdagslige utfordringer.
– Vi har også et møtepunkt for unge pårørende, de mellom 6 og 16 år, legger Merete til. 
 
Har nådd flere
I tiden fremover blir det spennende å se hvordan nye Ålesund velger å organisere kreftkoordinatorene. Merete er ikke i tvil om at stilling-ene har vært med på å tette en del hull i kreftomsorgen. 
– Med kreftkoordinatorfunksjonen gir kommunene et tilbud til grupper vi tidligere ikke nådde. De som trenger hjemmesykepleie eller institusjonsplass, de er på en måte greie og klart definert. Men så har du alle de andre, enten den unge barnefamilien som klarer seg selv, men trenger masse råd og veiledning, eller kaoset hos de som skal inn til behandling eller de som er ferdigbehandlet og heller ikke har noe treffpunkt. Du har også de som går ut fra poliklinikken for siste gang, ferdige og friske, og som kjenner litt på følelsen av «hvem skal ha ansvaret for meg nå?». 
 



15 SISTE
  Bla i ukens utgave her
  Får medalje: Deltok i ...
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort en...
  Dronningen kommer!
  Semifinale i straffesp...
  Å skrive ned det mormo...
  - Det finnes gode grun...
  Vil male historisk bym...
  Høytidelig russedåp
  Ungt talent med uvanli...
  – Alkolås er fremtiden
  Kjek(a)os i Langevåg
  – Positiv lederskap gi...
  Store jubelscener, og ...
annonse   
God sommer
annonse   
Annonsere i nytt i uka
annonse   
Nytt i Uka Forlag