Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  Bla i ukens utgave her
  Får medalje: Deltok i Tysklandsbrigaden
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort engasjement

Ingen bønn; AaFK ikke god nok for opprykk

Omveien via to kvalikkamper mot Stabæk gikk ikke slik vi alle hadde håpet på, og nå er opprykket til Eliteserien satt på vent. I en sesong? Eller blir det flere sesonger? Start, Sandefjord og Sogndal er tøffe og solide lag som AaFK skal spille mot i 2019, alle de tre ønsker seg også tilbake til øverste divisjon.

Aktuelt
Tekst Per Rich Hunstad   
Foto Bjørn Fugelsø Nilssen   
(11/12/2018)
En skuffet Lars Bohinen konstaterer at han ikke lyktes med å få AaFK tilbake til Eliteserien. Til høyre  Bjørn Rekdal (utstyrsansvarlig). 
 
. . .
 
 
Kanskje er det «lønn» som fortjent at det ble enda en sesong til i OBOS-ligaen? Sesongen sett under ett har vært av det merkelige slaget med prestasjoner av høyst varierende kvalitet. Uansett hva og hvordan det blir evaluert fra AaFK-ledelsen må det konkluderes med at det har vært en svak og skuffende sesong, som etter min mening kan karakteriseres som en fiasko. 

Opprykksfadesen er et bevis på akkurat det, og når publikumssvikten har vært så katastrofal som den har vært er det tydelig at supporterne også har savnet noe. Selv om AaFK var på toppen av tabellen gjennom store deler av sesongen kom det færre og færre på hjemmekampene, og på ulike sosiale medier har det kommet tydelig frem at mange – veldig mange – har følt at de ikke har fått den underholdningen de kom for å få.

Det må hele AaFK-teamet ta innover seg, ellers er jeg styggredd for at det kan bli enda flere tomme seter neste sesong. Og da blir det veldig glissent på Color Line stadion.  

 
Sorgens dag. Nedrykket i fjor svei noe innmari, men faktisk synes jeg det svir enda mer at AaFK snublet i år. Før søndagens kamp mot Stabæk hadde jeg et ørlite håp om at det skulle bli opprykk, og lenge så det ut at det kunne bli slik.

Det jeg så i første omgang var faktisk noe av det bedre jeg har sett fra AaFK denne sesongen, og ledelsen med 1-0 til pause ga grunn til optimisme.

Premissene før kampen begynte var klar. Onsdag vant Stabæk 1-0 på Nadderud stadion, og dermed måtte AaFK vinne med minimum to mål.

Etter hvilen var det også grunn til å tro at de kunne greie det, da presset Fredrik Carlsen & co hardt på. Sjanser ble skapt, og scoringen lå liksom i lufta. Stabæk derimot skapte nesten ingenting, de var sjelden i nærheten av AaFK-målet

 
Scoring feil vei. Men så skjedde det som ikke skulle skje. En Stabæk-corner ble slått inn, og via hodet til Pape Habib Gueye gikk ballen rett i eget nett, dermed 1-1. Udyktighet eller uhell fra Pape sin side spiller ingen rolle, dette fortjente verken han eller resten av laget.

Selv om det gjenstod 20 minutter var vel egentlig hele greia avgjort. AaFK måtte score to ganger, den oppgaven ble for stor. Og det skjønte spillerne da de fikk utligningen midt i fjeset.    

Jeg må innrømme at jeg etter kampslutt hadde vondt av å se hvor sønderknust 19-åringen var. Lenge lå han ute på gresset og gråt sine modige tårer. Heldigvis ble han tatt godt vare på av sine lagkamerater. Og Lars Bohinen var den første bort til han, straks dommeren blåste av løp han bort for å trøste den lovende spissen. AaFK-treneren holdt lenge rundt ham, og det skal han ha ros for.  

Jeg antar at Pape ikke fikk verdens beste søvn natt til mandag, og jeg tror nok at han trenger god støtte fra lagkamerater og ledelse i de kommende dager. Han må forstå at det ikke var hans feil at opprykket røk, selvmål aldri så mye. Kanskje kan den ekle opplevelsen til syvende og sist gjøre han til en bedre spiller, kanskje også til en sterkere person?

 

Et år tilbake. Etter fjorårets farvel til Eliteserien måtte hovedtrener Trond Fredriksen og hans assistent, Anton Joore, pakke sammen sine saker og forlate Color Line stadion fortere enn svint. Begge hadde kontrakt ut 2018-sesongen, men her var det ingen bønn.

For Trond Fredriksen var det en skikkelig knockout, han hadde sett for seg å være hovedtrener i AaFK i mange sesonger. Men prestasjoner og kvalitet var ikke på forventet nivå, og når slikt skjer er det ofte en fotballtreners lodd å bli syndebukken. Trond Fredriksen og Anton Joore ble intet unntak.  

At Trond Fredriksen var en ekte AaFK-er hjalp overhodet ikke. Ikke at han hadde vært klubblojal heller. Fra ledelsen var beskjeden at de ikke hadde gjort god nok jobb. Punktum.

 
Nye trenere. Dermed ble Lars Bohinen og Alberto Loberto hentet inn, og AaFK-ledelsen sparte ikke på kruttet da de annonserte at de to var hentet inn for å føre AaFK-skuta tilbake til Eliteserien.

Ett år seinere – altså desember 2018 – er trenden fortsatt ikke snudd. Kanskje er situasjonen verre enn den var etter nedrykket fra Eliteserien, og det store spørsmålet er hva som nå vil skje. Hvem får ansvaret for årets fiaskosesong? Hva blir konsekvensene?  

Kan trenerne fortsette? De har jo ikke innfridd, jobben de skulle ha gjort er langt fra tilfredsstillende.  Hvem i AaFK-ledelsen tør å kreve avgangen til Lars Bohinen? Økonomi – han har to år igjen av kontrakten – må ikke bli et argument for at han skal fortsette.

Har AaFK-ledelsen tro på at Lars Bohinen kan gjøre en bedre jobb neste sesong er det naturligvis et godt argument for at de lar ham fortsette. Men hvor trygg er ledelsen på at det skjer?

Og hva med assistenttrener Andrea Loberto? Kjekk kar han også, men han er også medansvarlig for at sesongen ble slik den ble.

Og hva med AaFK-ledelsen, hva tenker de når de ser seg i speilet? 




15 SISTE
  Får medalje: Deltok i ...
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort en...
  Dronningen kommer!
  Semifinale i straffesp...
  Å skrive ned det mormo...
  - Det finnes gode grun...
  Vil male historisk bym...
  Høytidelig russedåp
  Ungt talent med uvanli...
  – Alkolås er fremtiden
  Kjek(a)os i Langevåg
  – Positiv lederskap gi...
  Stenges igjen neste vi...
  – Egg og kyllinger for...