Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  Bla i ukens utgave her
  Får medalje: Deltok i Tysklandsbrigaden
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort engasjement

Storås på Sulabakk feirer hjemme

Nils Storås er inne i sitt åttiende leveår. 73 av åra har han bodd på Sulabakk, en solvendt gård uten bilvei ved Nøringset i Sula kommune. Storås var med på program nummer én i første sesong av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Nå er det 16 år siden Oddgeir Bruaset besøkte han, men Storås bor fortsatt på gården året rundt.

Aktuelt
Tekst Linda Bakken   
Foto Linda Bakken   
(18/12/2018)
Bildetekst: Det kan se ut som en turbin fra en vindgenerator, men egentlig er det Nils Storås sin hemmelige kontaktannonse. Hvorfor kan du lese i teksten. Dingsen i midten varsler når Storås må øse båten.
 
. . .
 
 
– Ingen har bodd her lengre enn meg, forteller Nils Storås når vi møter ham på tunet. – Jeg har sjekket historiebøkene helt tilbake til 1611. Jeg har bodd her tre-fire ganger lengre enn alle andre siden den gang. 
26. januar 2019 er det 73 år siden Storås først flyttet inn på Sulabakk. Da faren kjøpte gården, flyttet han hit fra Søvikdalen i Sykkylven sammen med foreldre og søsken. Som ungdom seilte han til sjøs, og allerede 16 år gammel gikk han fra å være messegutt til stuert, og kokte for 22 mann. Likevel flytta han tidlig tilbake til Sulabakk, bruk to, og ble værende der. Vi skjønner ham godt. 
 
Her er det julefred - ikke julestri
Etter to stressende formiddagstimer på Moa, er det balsam for sjela å vandre opp skogsveien til Sulabakk. I den solfylte fjellsida er julestria ikke-eksisterende. Her finner vi bare julefred, eller rett og slett vinterfred?
– Julekvelden er som alle andre kvelder for meg, forteller Nils Storås, 79-åringen som bor alene på Sulabakk. 
– Antagelig blir det noe ekstra kjekt lesestoff den kvelden. Og jeg lager noe godt til middag. Men ellers er det en helt vanlig kveld. Jeg leser til jeg blir trøtt, og så legger jeg meg. 
Nils Storås lager ikke noe styr rundt jula. Han liker seg best hjemme på gården. Og han følger årstida. På den mørkeste delen av året er det sol fra klokka 12 til 15 på Sulabakk. Da styrer Storås på med saker og ting ute. Når sola går ned bak fjella i sørvest, er det tid for middag og en hvil. 
 
Aktiv på dagtid
– Jeg er en dagaktiv type. På kveldstid dubber jeg fort av. Derfor styrer jeg heller ikke med å gå på besøk til folk på kveldstid. Men jeg skal nok treffe litt av familien nedi bygda i løpet av romjula. Nå er vi tre generasjoner, forteller han stolt. Nevøen Vidar ble bestefar til en liten gutt i september. 
– Guttungen er født 8. september som meg. Det er kjekt. Endelig får jeg noen å feire dagen sammen med. Om jeg har helse til høsten, kan vi feire 81-årsdag sammen!
 
Pratesalig einstøing
Storås ler. Han bor som en einstøing, men er en sosial og snakkesalig type. Stadig humrer han over en historie han kommer på. Og mens vi tusler rundt på tunet, viser han fram alskens rariteter. En nedbørsmåler ligger nå i vinterdvale, men er viktig om sommeren. Ved å følge med på vannivået i bøtta, vet han når han må ned til fjorden for å øse båten. Og den rare dingsen ved siden av? En slags vindturbin? Storås ler godt.
– Nei, den der kaller jeg kontaktannonsen min, sier han og ler enda mer. 
– Det er egentlig innmaten av en gammel vaskemaskin. Den har ingen nytte, men alle spør hva det er for noe. Dermed kommer jeg i prat med folk, ler Storås, som har laget ku-øye på låveveggen av døra fra samme vaskemaskin.
 
Turgåere velkomne
Gården Sulabakk ligger midt i løypa for folk som vil til fjells. Den tiden det var dyr på gården, var han ikke så veldig glad i løse hunder. I den forbindelse oppsto en historie som ble litt forvrengt, og enkelte ville ha det til at han ikke likte å ha folk i tunet. Imidlertid har de aller fleste helt motsatt erfaring. 
– Jeg har selv vært med og merke turløypa her med skilt, forteller Storås. 
Han setter pris på turgåere som stopper og slår av en prat. Han har mange historier på lager, og synes det er kjekt når noen vil høre på.
Det siste kan vi skrive under på. Vi har flere ganger møtt Storås på vei til Sulabakkhornet eller Vardane. Og ofte har turen blitt en time lenger enn beregna på grunn av Storås sine mange anekdoter om livet. Eller om trærne på tunet. 
– Dette tuntreet ble planta av moren til han som eide gården før oss, forteller Storås. 
– Eieren het Andreas Vågnes og moren het Karen. De jobba på Devoldfabrikken i Langevåg. I årevis gikk de over fjellet til Sulabakk lørdag etter jobb. På en av turene bar Karen med seg to små lønnetre i en kurv – og det ble til et storslagent tuntre på Sulabakk. 
På andre siden av huset er det et annet stort tre. Eika har også en historie.
– Broren min tok med seg en neve eikenøtter fra en park i Kristiansand. Den ga han til meg da han besøkte meg på 40-årsdagen min.  Jeg planta den ene nøtta der. De andre satte jeg i potter som jeg tok inn om vinteren. Bare den som ble plantet ute overlevde, forteller Storås, som ler av at han er dobbelt så gammel som den store eika.
 
Nekter å flytte
Men alderen er ikke selvsagt. Faren hans døde i 1975. I 1980 fikk moren hjertetrøbbel og flytta fra gården. 57 år gammel fikk også Nils Storås hjertetrøbbel, men han ville ikke flytte.
– Jeg seig om på marka mens jeg sto og hesja, forteller Storås. 
– Jeg kom meg hjem og fikk sparka av meg våte klær. Så fikk jeg på meg noe tørt og gikk ned til bygda, jeg hadde jo ikke telefon på den tida. I bygda traff jeg ikke folk, og jeg ville ikke banke på og plage noen. Dermed gikk jeg til Sulesund og tok bussen til Langevåg. Der fikk jeg straks en sprøyte og ble satt på medisin, forteller hardhausen. Han fikk dra hjem igjen, men måtte tilbake til legen for kontroll. Da kunne ikke legen finne journalen til karen fra Sulabakk. 
– Journal, hva er det for noe? spurte jeg. Det viste seg at jeg ikke hadde slikt. Mitt forrige legebesøk var hos en major på Sætermoen før militærtjenesten, ler Storås. 
Man kan mene mye om Storås, men hypokonder er han ikke! Det endte med operasjon og utblokking for Storås. For tre år siden måtte han til legen på nytt. Da brakk han foten og ble gispa opp til kneet. Siden det var mye snø den vinteren, tilbrakte Storås et par måneder på Sulatunet. 
 
–Det var kjekt på Sulatunet
– Det var en kjekk plass å være. De stelte godt med oss, skryter Storås, som igjen beviser at han er en sosial type til tross for at han bor alene. 
– Jeg trives med folk, men har det morsomt alene og. Det er mye å ståke med på gården, så jeg glemmer selskap, smiler Storås. 
I høst har den snart 80 år gamle karen tatt ned mye ved. På dager med dårlig vær, skal veden kappes og kløyves. Om sommeren driver han blant annet med snekring og er mye ute med båten. Etter en slik tur produserer han gjerne fiskekaker til både seg selv og søstrene. 
– Jeg har stor mikser, så det er bare å sette i gang, gliser Storås. 
Det aner oss at Storås sjelden sitter stille. Annet enn når han sitter på trappa og følger med på arbeidet ved Sulesund fergekai. Selv bruker han ferga en dag i uka, ofte mer. Da kjører han traktor ned til bilveien, sykler til kaia og tar ferga til Hareid. Det er nemlig der Storås gjør unna handling og de fleste ærend. Mens ferga går tre ganger i timen, er det sjelden buss til Moa. Dermed er valget enkelt. 
 
Luftfrakt fikser posten
– Nå har jeg handlet inn det meste jeg trenger til vinteren, forteller Storås når vi besøker ham på Luciadagen. Dagen før tok han årets siste tur med traktoren opp til Sulabakk. På denne tida skyter det is i sporene på traktorveien. Om vinteren må alt han trenger bæres eller fraktes opp på taubanen. Til gjengjeld fungerer den optimalt. 
– Jeg heiser hver dag klokka 7, forteller Storås. Han er glad i dagferske aviser. Og så heiser han en gang ekstra når Nytt i Uka kommer. Ellers har han to behjelpelige nevøer. De ringer og gir beskjed når noe er klart for luftfrakt til gårds.
Det er ikke vits å spørre Nils Storås hvor lenge han blir værende på Sulabakk. Når han vandrer rundt på tunet og forteller oss rare historier, skjønner vi at det er her han vil leve og bo. Så lenge helsa holder. Når han står og skuer utover fjorden, fristes vi til å kalle ham Kongen av Sulabakk. Men det vil ikke Nils Storås være med på. 
– Det er to bruk på Sulabakk, forteller Nils Storås. Det er bruk én litt lengre opp, og bruk to, der jeg bor. 
Riktignok er det kun Storås som bor fast i Sulabakkane, men tilnavnet kan oppfattes litt feil, mener Nils Storås selv. Det kan det hende han har helt rett i. Men idet jeg vandrer ned solfylte bakker, surrer tilnavnet fortsatt rundt i skallen min. Jeg vil ikke fornærme noen. Men Kongen av Sulabakk, det er det han er. I alle fall for meg.  
 
 
 



15 SISTE
  Får medalje: Deltok i ...
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort en...
  Dronningen kommer!
  Semifinale i straffesp...
  Å skrive ned det mormo...
  - Det finnes gode grun...
  Vil male historisk bym...
  Høytidelig russedåp
  Ungt talent med uvanli...
  – Alkolås er fremtiden
  Kjek(a)os i Langevåg
  – Positiv lederskap gi...
  Stenges igjen neste vi...
  – Egg og kyllinger for...