Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  Bla i ukens utgave her
  Får medalje: Deltok i Tysklandsbrigaden
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort engasjement

Får medalje: Deltok i Tysklandsbrigaden

Oddmund Urkedal (93) fra Valderøya var 14 år da flere skip fra den tyske okkupasjonsmakten gled forsiktig inn Oslofjorden natt til 9. april 1940. Mot slutten av krigen fikk han beskjed om å tjenestegjøre i Tysklandsbrigaden. 8. mai, på selveste frigjørings- og veterandagen, får han tildelt medalje i Ålesund.

Aktuelt
Tekst Andreas G. Hesselberg   
Foto Andreas G. Hesselberg   
(08/05/2019)
Bildetekst: 8. mai er det Oddmund Urkedals tur til å få medalje for sin innsats i Tysklandsbrigaden i 1948. Et ettertenksomt blikk ut vinduet får han til å fundere over lidelsene mange opplevde både under krigen og i opprydningsårene etter.
 
. . .
 
Ryktet om hva som skjedde i ytre Oslofjord, da sjøoffiser Leif Welding-Olsen var den første som ble offer for tyskernes grusomheter, spredte seg raskt via radio til hele landet. Hjemme på Valderøya satt Oddmund med familien sin og fikk det triste budskapet levert på radio: Tyske krigsskip var på vei inn Oslofjorden, til tross for beskytning fra Bolærne og Oscarsborg. Mange norske byer ble besatt denne dagen. Båten til Welding-Olsen hadde blitt torpedert og beskutt rett etter han fikk sendt ut et varsel: «Oslofjord festning skyter mot fremmede krigsfartøyer».
 

Sjokk på Valderøya

9. april ble det innført luftverntilstand i Ålesund. Byens befolkning ble bedt om å evakuere byen. I løpet av dagen gikk flyalarmen en rekke ganger, og flere fly passerte over himmelen.

- Jeg husker godt disse dagene. Det var et trist budskap som kom i radioen tidlig om morgenen, sier 93-åringen Oddmund.  
På Valderøya ble det som var i ferd i med å skje et sjokk for alle.
- Vi skjønte at Norge kom i krig. Folket mobiliserte raskt.
Han husker godt at det tidlig kom båter for å hente folk som meldte seg til tjeneste. Familier vinket farvel til gutta som meldte seg til frivillig motstand.

- Det var triste greier, sier han lavmælt og forteller at flere i familien ble sendt avgårde for å forsvare landet, blant andre Johan Giskeødegård og Andreas Sæter, som begge var gifte med søstre av Oddmund. Da Sør-Norge kapitulerte kom de heldigvis hjem igjen.
 

- «Nicht mehr pus!»

På Valderøya var det ikke fastboende tyskere, men de fulgte ofte rutebåten ut til øya for å utføre sine kontroller, og etter hvert ba de om å få overlevert både hester og varer. Oddmund og familien bodde på Jangaarden, i området der Giske rådhus står i dag. Der hadde de hest, kyr, griser, sauer og det som trengtes for å overleve. Hesten tok imidlertid tyskerne.
- Wehrmacht tok forskjellig etter hvert. Både hesten og ulltepper ble tatt. Det kom opp plakater nede på kaia der det sto at du ble skutt hvis du ikke leverte det de ba om, gjenforteller Oddmund.
Hvis man slaktet et dyr på gården fikk man ofte beskjed fra lensmannen om å gi fra seg slaktet. Det ble også stadig utført kontroller av hva man hadde av dyr på gårdene.
Barnebarnet til Oddmund, Liv-Karin Urkedal Lundberg, skyter inn at det gikk rykter om at kjøtt fra katter ble solgt eller byttet som kaninkjøtt fra Jogarden på Valderøya.
- Da tyskerne befesta Kjeholmen, var det enkelte som ville bytte til seg tobakk og slike ting fra tyskerne, sier Oddmund.

- Men dette med kattene var nok bare rykter. Ryktet var at tyskerne sa: «Nicht mehr pus!»
 

Delte med trengende

Til tross for enkelte konfiskeringer fra tyskerne, mener Oddmund at familien klarte seg godt.
- Først hadde vi ganske dårlige brød, som var rå inni, men så begynte gårdbrukerne på Valderøya å dyrke hvete. Da ble brødet mye bedre. De lagde også potetmel av poteter. Det var gårdbrukerne som var mest heldige, for de kunne dyrke selv, sier han. 
- Faren min var fisker, så vi hadde ganske bra med fisk. Som regel hadde vi også salt kjøtt, så vi lagret mye kjøtt i stabburet.
Kaffe fikk de imidlertid ikke tak i.
- Vi hadde potetkjeller, med poteter både til folk og dyr. Torv til fyring hadde vi også. Det var selvfølgelig vanskeligere for de som ikke hadde gårdsbruk.
- Delte dere med andre?
- Vi leverte melk til de som trengte det. Fisk ble også gitt bort, både sild, sei og torsk. Jeg fikk jobben med å gi bort fisk til både enker og «farløse», så det ble gitt vekk ganske mye til trengende, sier den oppegående 93-åringen.

Skjøt mot flyene

- Opplevde du noe motstand blant folk på Valderøya?
- Da det gikk flyalarm i byen var det voldsomt hvordan folk skjøt mot flyene. Noen tok fram Krag-Jørgensen-rifla, sier Oddmund.
Han husker godt at det ble bombet på Vigra, fordi tyskerne ønsket å sette stasjonen ut av drift. Bombinga hadde først ingen spesielt god effekt, men til slutt klarte de å tilintetgjøre stasjonen. Folket på Valderøya følte en blanding av redsel og nysgjerrighet under krigen, påpeker han. Ungdommene dro ofte rundt for å se hva som skjedde.
- Hvordan ble dere behandlet av tyskerne dere fikk kontakt med?
- Soldatene var jo vanlige folk. De gjorde ikke så mye spetakkel ut av seg. Men radioer måtte leveres inn. Noen av gårdene lurte unna radioer. Tyskerne kom for å sjekke om det var radioer å finne i løa.
Oddmund husker godt at Steinfeld-forretningen i byen ble stengt og jødene sendt til Tyskland. Han har vanskelig for å finne ord for det som skjedde.

- Vi fikk fort vite det når jødene var forsvunnet. Det var forferdelige greier.
 

Tyskland via Steinkjer

I 1947 ble Oddmund innkalt til militæret. Da var han fylt 21 år. Først var han tre måneder i Steinkjer på rekruttskole, før reisen gikk videre til tjeneste for Tysklandsbrigaden.
- Vi ble frakta ned til Herøya ved Porsgrunn og sendt med store Liberty-skip derfra. Vi kom til Hamburg 11. februar 1948; på min bursdag.
Han beskriver forholdene i Hamburg som grusomme.
- Det var ubeskrivelige greier. Det var nedbomba og bare steinhauger igjen. Jeg sammenlikner det med en snøplog; gatene var ryddet som om det var en snøplog som hadde kjørt der. Selve gata var rein, mens det lå hauger med stein og skrot på sidene av veien. Forferdelig.

- Hvordan kjentes det å komme til Tyskland, det som var fiendelandet?
- Jeg var litt skeptisk til å dra. Du visste ikke helt hvordan det var, men det gikk greit. Der fikk vi svære kaserner å bo i. Det var egentlig som å bo på hotell, sammenliknet med trebrakkene i Steinkjer, sier han.

Helgetur til massegraver

Hans kontingent ble stasjonert ved Göttingen, og han forteller at de besøkte opptil flere leirer som hadde vært konsentrasjonsleirer under krigen.
- Vi var på helgetur til Bergen-Belsen. 30.000 jøder lå i massegraver der. Da vi var der var det opprydning. De stelte området og sådde grønt gress oppå haugene jødene var begravet i. De satte opp merking på hvor mange som lå i hver enkelt grav; det var flere hundre mennesker begravd i hver eneste. Vi var også i Berlin en helg. Der fikk vi se hvordan det så ut der Hitler hadde hatt sitt hovedkvarter. Det var ikke et helt hus å se; alt var ruiner.  
- Er dette noe som det er vondt å tenke tilbake på?
- Nei, det var jo følgene av krigen. Og det var jo Hitler som satte i gang disse tingene. Men de klarte å bygge opp Tyskland igjen veldig raskt. De fikk god hjelp, men hadde dårlig utstyr; de måtte pløye opp åkrene sine med to okser eller to hester. De hadde ikke traktor eller andre hjelpemidler en periode, sier han.
- Tenker du at det er en merkelig kontrast å ha opplevd krigens konsekvenser både i Norge og i Tyskland?

- Ja, da jeg var på rekruttskolen i Steinkjer var det jo bare tyskerbrakker og svenskehus igjen. Ellers var byen nedbombet, så det ble voldsomt til oppbygging der også, som i Tyskland.
 

Endelig medalje

I september 1948 var tjenesten i Tysklandsbrigaden over. Da kom han hjem til Valderøya igjen. Nå skal han få medalje, 71 år etter.
- Ja, nå har jeg jo fått et brev om at jeg skal ha medalje, sier Oddmund beskjedent.  
- Kjenner du en stolthet?
- Nei. Det kan jeg ikke si. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skal ha medalje. Dette var jo den vanlige verneplikten. Men jeg synes det er sent å få medalje nå, sier han og antyder at krigsseilerne ikke fikk den æren de fortjente før det var for sent.
- Vi i familien synes i alle fall det er veldig stas at bestefar får medalje. Det var sikkert spennende å hjelpe til med å rydde opp etter krigen, sier barnebarnet Liv-Karin.
- Er det en velfortjent heder bestefar får nå?
- Ja, det er klart, men det er en litt rar ting også, for mange er jo ute og gjør sin militærtjeneste i andre land som Irak og overalt i verden. Men det er absolutt en rettmessig medalje, mener hun.

Uten å dvele lenger ved selve medaljetildelingen, og uten å kommentere så mye at han skal motta en fortjent heder, reiser Oddmund seg fra stolen for å finne fram et stort bilde av Tysklands-kontingenten han var en del av. Der er det mange staute karer som alle fortjener en heder for innsatsen for de allierte.
 

Mye lidelse

Oddmund er en aktiv kar som kjører bil selv, og da har han mulighet til å kjøre til omsorgshjemmet annenhver dag for å besøke sin demente kone eller ta henne med på bilturer. Sjøsatt snekka si har han også nylig gjort. Han giftet seg i 1950, men mista sin første kone til kreft da hun var 44 år. De fikk fire barn, og han mistet også den ene datteren til kreft. Senere giftet han seg igjen.
- Hvordan er det å bo alene nå?
- Det går bra! Nå får jeg rote akkurat som jeg vil, sier han med et glimt i øyet.

Det virker ikke som Oddmund selv har mistet livsmotet av sin egen lidelse; at han har mista både en kone og datter. Mens praten går dukker det stadig opp minner hos Oddmund. Han forteller til slutt om lidelsen og elendigheten som viste seg fram da han var i Tysklandsbrigaden. Han kunne ofte se folk som gikk langs gata og manglet en arm eller et bein.
- Hva kan vi gjøre for at det som skjedde ikke skal gjenta seg?
- Det vet jeg ikke. Men jeg ser det er protester rundt omkring i nesten hver eneste by i verden. Man ser det i fjernsynet hver dag, og det er noe som har kommet mest i den senere tid, har han inntrykk av. 

 

Fakta: Tysklandsbrigaden
- Brigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter krigen.
- Den var utstasjonert under britisk operativ kommando fra 1947 - 1953.
- De norske soldatene hadde britiske uniformer merket med et lite norsk flagg på ermet.
- Hver kontingent tjenestegjorde i seks måneder.
- 40 nordmenn omkom under tjeneste i brigaden mellom 1947 og 1953.
(Kilde: Wikipedia)




15 SISTE
  Får medalje: Deltok i ...
  Spreke små på tur
  Kokkekamp med stort en...
  Dronningen kommer!
  Semifinale i straffesp...
  Å skrive ned det mormo...
  - Det finnes gode grun...
  Vil male historisk bym...
  Høytidelig russedåp
  Ungt talent med uvanli...
  – Alkolås er fremtiden
  Kjek(a)os i Langevåg
  – Positiv lederskap gi...
  Stenges igjen neste vi...
  – Egg og kyllinger for...