Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  Jan Storeide kom hjem fra Thailand til økonomisk b...
  Hos Hild-Elin betaler kundene 11. 500 kroner i mån...
  1,5 millioner i kapital og støtte til økobryggerie...
  20 KJAPPE: – Misunnelsen er sterkere enn kjønnsdri...

AaFK

Kanonbra – noe av det morsomste jeg har sett!

Om cup-kampen

”Da var det meste kanon. Og da vant de over Rosenborg så fortjent, så fortjent.”

AaFK
Tekst Per Rich Hunstad   
Foto Fridgeir Walderhaug   
(17/08/2011)
Etter sånn cirka en times spill hørte jeg en av mine kollegaer på pressetribunen snakke høyt til seg selv. – Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve. AaFK leker jo med Rosenborg. Ja, jeg kunne ikke annet enn å være fullstendig enig. Hvem hadde vel egentlig trodd det?

For ei uke siden var vi vitne til et humørløst AaFK-lag som nærmest i sneglefart tapte 0-1 for Odd. En helt aldeles forferdelig fotballkamp av våre fotballfavoritter. Lørdag – seks dager seinere – var det helt andre boller. Da løp de. Da sprudlet de. Da gikk ballen i stort tempo. Da var det meste kanon. Og da vant de over Rosenborg så fortjent, så fortjent.

Ingen tvil om at Rosenborg var favoritter i denne kvartfinalekampen. De kom med stor selvtillit til Ålesund etter hjemmeseier over formsterke Molde FK. I tillegg hadde de hentet inn to nye spillere av type forsterkninger. AaFK, derimot, lå nede, nesten med brukket rygg. Riktignok flott innsats i Europaligaen, men fire strake tap i Tippeligaen, ingen seier her siden 25. juni sier vel alt.

Forvandlingen. Så hvordan kunne det være mulig? Hvordan kan det være mulig med slik total forandring.  Rett og slett fra dypeste helvete til himmelen. Finnes det et fasitsvar, eller må en gå meget dypt i materien for å fine svaret? I startelleveren var det to nye navn. Magnus Sylling Olsen og Fredrik Carlsen var valgt istedenfor Sander Post og Peter Orry Larsen. Både Magnus og Fredrik skal selvfølgelig ha honnør for sin innsats denne lørdagskvelden, men å påstå at de to byttene var nøkkelen til videre cupavansement ville være å overdrive ikke så rent lite.

De siste ukene har vi gang på gang hørt Kjetil Rekdal forklare at et tøft kampprogram med tre kamper på ei uke var både tøft og ugunstig for hans spillere. Rekdal har overhodet ikke forsøkt å bortforklare noe som helst. Han vil mer enn gjerne at hans lag, i tillegg til de ordinære Tippeligakampene, også skal være med så langt som mulig både i NM-cupen og Europaligaen. Men, som han har forklart, har han vært helt tydelig på at et så høyt og ambisiøst ønske nødvendigvis ville gå ut over noe.

Grublet.
Jeg er ganske sikker på at den samme Rekdal har hatt relativt mange tunge stunder siden Odd-tapet, og ingen skal heller tvile på at han var usikker inn mot Rosenborg-kampen. Men noe måtte han gjøre – naturligvis ingen garanti for suksess – og derfor bestemte han seg for gi spillerne helt treningsfri i to dager midt i uka, onsdag og torsdag. Utvilsomt et meget fornuftig trekk. Selvfølgelig er ikke det noe fasitsvar generelt sett, men isolert sett, der og da, var det helt korrekt.

Når så mye er sagt må jeg innrømme at jeg – helt subjektivt – er motstander av at idrettsfolk skal hvile seg i form. Jeg mener at trening og atter trening er nøkkelfaktoren. Naturligvis trening med ulik intensitet i periodiseringen frem mot neste konkurranse og kamp. Men, som både vi og Rekdal har sett, er det ingen tvil om at AaFK-spillerne har vært veldig slitne de siste ukene, ikke minst mentalt. Og derfor var det helt greit å skru av knappen. Kanskje også et aldri så lite genitrekk at spillerne fikk nyte noen dager uten å se hverandre, slippe å se de samme ansiktene hver bidige dag. Muligens var 48 timer nok til at lengselen og savnet av gjengen kom tilbake til det optimale nivået. Lørdagskvelden så det i hvert fall slik ut.

En for alle, alle for en. Det vi utvilsomt også fikk et solid svar på var hvor viktig det er at et helt lag drar lasset sammen.  Mot Rosenborg var innsatsen fra samtlige 11 spillere nesten formidabel. Spesielt imponerende var det å se den kollektive iveren og aggressiviteten de siste 45 minuttene.  Da ga alle mer enn bare jernet. Ved alle ballmiss var de straks på hugget for å vinne den tilbake. Rosenborg-spillerne fikk knapt et ekstra lite sekund til å bygge opp sitt eget spill, noe som selvfølgelig var meget slitsomt for trønderne. Forhåpentligvis blir det også slik i morgen når hollandske AZ Alkmaar kommer til Color Line stadion. I dag får imidlertid den kampen bli en helt annen sak. Men erfaringen og stikkordet om kollektiv innsats bør i hvert fall ligge i hodet på de elleve som får tillit fra start.

Høyt nivå.
Årets AaFK-lag har utvilsomt noen spillere av høy klasse. Jeg tenker primært, uten forkleinelse for noen av de andre, på Jason Morrison, Michael Barrantes og Demar Phillips. Alle tre med ulik spisskompetanse, men fellesnevnerne er: teknisk gode, godt overblikk og stor løpskapasitet. Likevel er alle tre avhengig av en felles faktor for å lykkes. Nemlig dette med nødvendigheten av å ha spillere rundt seg som står på med full guffe. Medspillere som sørger for at de får nødvendig rom og tid.

Vi så det ikke minst ved scoring nummer to og tre. Spesielt var 2-1 målet en perle av dimensjoner. Et heeeerlig mål. Michael Barrantes holdt seg kald og rolig, og med en perfekt teknisk lobb fra cirka 25 meter, over en utrusende RBK-keeper Daniel Ørlund, var det bare en fornøyelse å se ballen dale i mål. Da tok det helt av på tribunen, og etter det var de siste 30 minuttene helt aldeles av det helt elektriske slaget på Color Line stadion. Rett og slett enestående, og da det hele var slutt gikk rubbel og bit av de med oransje supporterutstyr hjem i strålende humør og med et stort glis rundt munnen.

Men ville playmakeren og publikumsfavoritten Michael Barrantes gjort dette uten hjelp fra sine lagkamerater? Uten at de rundt gir jernet, som jeg har skrevet tidlligere? Overhodet ikke, og dermed mener jeg at dette eksemplet er det beste på hvor viktig kollektiv samhandling er for å vinne eller tape fotballkamper. Og da er det kanskje ikke nødvendig å si noe mer.

Rosenborg og kvartfinale i cupen burde samlet fullt hus. Det var det ikke, og etter min mening var 6.828 tilskuere skuffende lite. Til og med på Stormen-tribunen var det flere ledige plasser. Hvorfor vet jeg sannelig ikke, men muligens kan det ha noe med billettprisen å gjøre. Ca. 300 kroner for en voksen, og noe i overkant av hundrelappen for barn/honnør, er kanskje litt i høyeste slaget. Ikke minst når kampen også vises på NRK. Kanskje noe å tenke på inn mot en eventuell semifinale på hjemmebane. En semifinale som trekkes i dag.




15 SISTE
  – Barrantes må selvsag...
  Skandaløs og uverdig k...
  Uff og uff – hjem fra ...
  Ålesunder nordisk mest...
  ”Mos” gleder seg til å...
  Mange tomme seter på C...
  Oppmuntrende seier i H...
  Styrelederen lei av he...
  Jan Jönsson tenker på ...
  Usikkerhet foran serie...
  Skuffende sesongoppkjø...
  Fotballmedaljegrossist...
  Ja til Bellakhdar – ne...
  Jan Jönsson bør velge ...
  Ålesunder er verdens b...