Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  – Nå må det kjempes for KLM-ruta!
  Musikalsk komedie
  – Tippepenger gir kreftsyk livsglede
  Flest drukner i Møre og Romsdal

AaFK

Trener Jönsson burde tatt grep i 1. omgang

Samhandlingen mellom de fire på midtbanen, både defensivt og offensivt, fungerte overhodet ikke.

AaFK
Tekst Per Rich Hunstad   
Foto Brano Beliancin   
(24/04/2013)
AaFK-trener Jan Jönsson valgte helt åpenbart feil spillformasjon fra start mot Tromsø. Etter kampen innrømmet han at han gamblet, tok en sjanse, med et offensivt laguttak – hovedårsaken var visstnok skadesituasjonen – men hvorfor han ventet helt til pause med å gjøre noen taktiske grep, sa han ikke noe om. Allerede etter knappe ti minutter så vi at taktikken var mislykket. Vi ser det egentlig ganske ofte rundt omkring på de ulike arenaer, i de ulike klubber, fra de ulike trenere, men hvorfor skal det være slik? Altså at tiden går før noe skjer. Å gjøre et klokt og riktig valg ved pause er vel og bra, men hvorfor vente så lenge når ting ikke fungerer som det skal ute på banen?

Ny formasjon. At AaFK-treneren ikke var mer bevisst, viste større besluttsomhet og handlingskraft i en tidligere fase i kampen, var en skuffelse. Det holder ikke å skylde på skadesituasjonen. Her var det nok av spillesugne spillere å velge mellom. 

Formasjonen fra start skulle være 4-4-2, men de to kantspillerne, Tramaine Stewart og Christian Myklebust, kunne neppe ha forstått at de skulle bidra med noe på midtbanen. De lå jo høyt nesten hele tiden, og de få gangene de var innom midtbanen så det ut som om de egentlig ikke visste hva de skulle gjøre. Samhandlingen mellom de fire på midtbanen, både defensivt og offensivt, fungerte overhodet ikke.  

Feil adresse.
Derfor var det kanskje ikke så rart at de to andre midtbanespillerne, Michael Barrantes og Fredrik Ulvestad, gang på gang ble overspilt av aggressive og ballsikre Tromsø-spillere.

Jeg skal ikke påstå at stressfaktoren lyste av de to, men at de ikke følte seg komfortale var helt tydelig. Hva ellers kunne vært årsaken til at de to så normalt ballsikre spillerne gang på gang slurvet med sine pasningsvalg? For øvrig noe som smittet mer og mer over på de øvrige spillerne etter hvert som minuttene og sekundene tikket av gårde de første 45 minuttene. At det også ble mer og mer ballrulling i de bakre rekker var kanskje heller ikke en så uventet konsekvens av så mye ballmiss høyere i banen.

Uvant formasjon.
På grunn av valget, gamblingen, taktikken eller kall det hva du vil, med en flat firer på midten, lot Jan Jönsson sine spillere starte kampen uten det så tradisjonelle defensive midtbaneankeret. Et ankerledd som for øvrig har vært veldig viktig for årets fremadstormende AaFK-lag. Selvfølgelig vet jeg at han som har spilt i den posisjonen i de tidligere kampene, Peter Orry Larsen, er ute med bruddskade. Selvfølgelig vet jeg også at Jason Morrison nettopp har kommet tilbake fra Jamaica, at han i tillegg sliter litt med et kne, og kanskje derfor ikke er i sin beste form. Fredrik Carlsen var imidlertid frisk, kjekk og spilleklar, men han var på innbytterbenken. Der ble han for øvrig sittende hele kampen.

1. omgang.
Helt klart at Jan Jönsson burde gjort noen endringer lenge før kampen var halvspilt. At han så at laget ikke fungerte var jo spillerbyttet og omrokeringene han gjorde i pausen et tydelig bevis på, og derfor forstår jeg ikke hvorfor han ikke gjorde noe i løpet av 1. omgang.  Hva hadde han egentlig å tape på det? Keeper Sten Grytebust og forsvarsfireren gjorde riktignok en brukbar jobb, men at det stod 0-0 til pause må også krediteres kontoen for flaks.

AaFK var det førende laget de første seks-sju minuttene av kampen, men så sa det plutselig stopp. Eller nesten stopp. Og dermed ble det slik at Tromsø fikk bestemme mer og mer.

2. omgang.
Ikke før Jason Morrison spilte i den defensive midtbanerollen ble kampen snudd i favør av AaFK. Han kom inn etter pause, og da så vi relativt fort at AaFK fant tilbake til ”gamle” takter. Roen var på en måte tilbake, samhandlingen fungerte bedre, defensivt og offensivt fikk vi se et helt annet lag.

Ikke minst fikk vi også se en atskillig mer offensiv og kreativ Michael Barrantes. Synd bare at han etter en times spill valgte å druse til fra skrått hold. Håpløst utenfor, istedenfor å rulle ballen 45 grader ut til en ledig Hamed Allah foran målet.

Kanskje var Barrantes sitt feilvalg også en konsekvens av all frustrasjon fra 1. omgang? Da skapte han lite eller ingenting av farligheter, og muligens var han derfor litt for sugen på en scoring. Greit nok å være sugen, men likevel en noe forbausende uvant handling fra hans side.

Bortekamp.
0-0 hjemme mot Tromsø, fortsatt ubeseiret og tabelltopp etter fem seriekamper er selvfølgelig ikke annet enn glimrende. Neste kamp spilles lørdag. At Vålerenga har hatt en elendig sesongstart med fire tap på de første fem kampene er noe alle AaFK-ere må glemme. At AaFK er serieleder, mens Vålerenga er nest nederst er også noe alle må glemme.

At ex-trener Kjetil Rekdal står på sidelinja som trener for motstanderen er det ingen som vil glemme, og det trenger de heller ikke. Det bør heller være en spire til ekstra innsats.




15 SISTE
  I BILDET: Når enden er...
  Svakheter i begge ende...
  I BILDET: Glede i bøke...
  – Barrantes må selvsag...
  Skandaløs og uverdig k...
  Uff og uff – hjem fra ...
  I BILDET: Musikk frå e...
  Mange tomme seter på C...
  I BILDET: Når kroppen ...
  I BILDET: Kjærlighet e...
  I BILDET: En brennende...
  Usikkerhet foran serie...
  I BILDET: Jakten på no...
  I BILDET: Eventyrnerd ...
  Jan Jönsson bør velge ...