Fra Ukraina med danselidenskap

Viktoriya Fiveland er en danselærer med større ambisjoner enn de fleste er vant til her til lands:

– Da jeg kom til Norge syntes jeg det var så rart at barna begynte så sent å danse, og at det skulle være så enkelt, uten noe press eller stress. Her begynner barna gjerne ikke å danse før i 8-9-årsalderen, når ukrainske barn allerede er dansestjerner!

 

Danseglede: Men etter hvert har Viktoriya begynt å se at også den norske innstillingen har noe for seg. Hun merker at ungene her bevarer dansegleden mye lenger. I Ukraina faller de fleste i fra i 11-12-årsalderen, men her i Norge virker det som langt flere fortsetter å danse langt opp i tenårene. Dessuten er hun ikke så sikker på om det egentlig er så viktig å begynne dansingen så forferdelig tidlig:

– De som har talent, vil uansett utvikle seg fort. Men det er likevel viktig å begynne før puberteten, slik at forandringene i kroppen skjer på en måte som er tilpasset dansingen, forklarer hun. – En annen fordel med å begynne tidlig, er at i puberteten er det mange som begynner å slite med dårlig selvtillit og tror de ikke får til å danse. Men før puberteten har de ikke slike tanker, og tror de kan få til alt. Dansingen bidrar til å styrke denne selvtilliten, slik at de bevarer troen på seg selv.

 

Begynte tidlig: Selv begynte Viktoriya å danse da hun var seks år, men da hadde hun allerede drevet med turn siden hun var tre. At hun ikke gikk lei, kan kanskje skyldes et par ufrivillige opphold underveis:

– Jeg hadde en pause fra jeg var ni til jeg var elleve, fordi partneren min sluttet. Så fikk jeg en ny partner, som gav seg da jeg var 15. Da fikk jeg en ny pause fram til jeg var 17 og var ferdig med skolen, forteller Viktoriya.

På universitetet studerte hun dansepedagogikk og møtte nok en dansepartner. De fikk raskt suksess, og allerede på den første dansekonkurransen deres vant de latinklassen og ble nummer to i standard.

Men i tillegg til å danse selv, begynte paret også å trene barn i dansens glade hemmeligheter. I begynnelsen gjorde de det bare fordi det var kjekt, men snart hadde de tjue dansepar under sine vinger. Da bestemte de seg for å legg vekk sine egne ambisjoner og heller bruke energien sin på elevene.

 

Suksesselever: Viktoriyas elever hadde stor suksess, og hun fostret blant annet fram en vinner i det ukrainske mesterskapet i hiphop og disco. Eevene hennes kom også til semifinalene i flere Europa- og verdensmesterskap:

– Å komme til semifinalen i slike mesterskap er svært bra. Det betyr at du er blant de 10-12 beste av 250 deltakere, som alle er på et svært høyt nivå, opplyser Viktoriya.

 

Norsk ektemann: Men dansekonkurransene bar flere frukter enn ære og medaljer: Det var under Polish Open i 2006, der elevene hennes fikk en hel bråte med gullmedaljer, hun første gang møtte Victor Fiveland, den ålesundsbosatte haugesunderen hun nå er gift med. De to hadde først blitt kjent gjennom nettprating, og hadde egentlig ingen planer om å møtes. Men da Viktoriya kom til å nevne at hun skulle dra til den polske dansekonkurransen med noen av elevene sine, fant nettvennen ut at det kanskje kunne passe å møtes; han hadde nemlig forretningsforbindelser ikke så langt unna. Det ble et hyggelig møte, og senere avtalte de å treffes igjen under danseverdenscupen i Bremen samme år.

– Det var så rart da jeg møtte Victor: Han var så annerledes enn de mennene jeg var vant med, jeg kunne stole på ham, og han drev ikke og presset meg slik som ukrainske menn ofte gjøre med kvinnene. Dessuten trenger jeg en avslappet og jordnær mann som kan roe meg ned litt, for selv er jeg så full av temperament og energi!

 

Til Ålesund: Stevnemøtene endte med ekteskap i mai 2007, og et halvt år senere flyttet Viktoriya fra den varme millionhavnebyen Odessa til den bittelille, kjølige havnebyen Ålesund.

Her var det mye som var annerledes: Veiene var glatte og uframkommelige om vinteren, og ungene skulle bare kose seg og ha det kjekt uten synlig mål eller mening. Viktoriya prøvde seg som danselærer, men på ballettskolen var opplegget litt for klassisk for henne, og på kulturskolen på Stranda ble det for mye arbeid med nybegynnere. Viktoriyas drøm er først og fremst å være med og løfte dem som allerede kan danse, opp på et høyere nivå; hun vil jobbe med dansere som har ambisjoner. Løsningen kom gjennom Sula Danseklubb og deres 80 konkurransedansere og omtrent like mange barnedansere:

– Da jeg sa at jeg ville trene vinnere som stod på og arbeidet hardt med dansingen, så de først rart på meg. Men dansing er alvor for meg, det er en livsstil!

 

Ambisiøse sulamitter: Sula danseklubb ble overbevist, og fra årsskiftet har Viktoriya vært danseklubbens hovedlærer, først og fremst med ansvar for de viderekommende danserne. Og på Sula stortrives Viktoriya: Danserne er ivrige og ambisiøse, akkurat slik hun ønsker det. At hun ennå ikke snakker så mye norsk, er heller ikke noe problem for Viktoriya Fiveland:

– En gang jeg prøvde å snakke norsk, kom det en gutt på ni år bort til meg og sa: "Viktoriya, speak English!". For ungene forstår det meste, og er det noen som ikke forstår, hjelper de største med å oversette. Men språket er egentlig ikke så viktig, for jeg er ikke noen teoretisk danselærer. Jeg er en aktiv danselærer, som viser dem dansen i praksis, og som ikke har noen problemer med å danse med dem gjennom hele dagen. For selv om jeg kan bli sliten i kroppen, gir dansen meg overskudd og glede! Dansen er livet mitt!