Halv Hamsun

For det er forfatteren Hamsun  han maler, presiserer han i et intervju med nærværende avis her forleden. Nazisten Hamsun lar han ligge, sjøl om denne også ”svirrer i minnet”. Han utdyper:

– Jeg valgte å ta for meg forfatteren og la nazisten ligge. Det er flere eksempler på store forfattere fra verdenslitteraturen som er dømt for landssvik, men vi må ikke la være å lese dem for det. I min familie ble både min far og svigerfar offer for nazistenes raseri under krigen, noe de måtte i tysk fengsel for. Men de kunne beundre Hamsuns forfatterskap for det og sluttet ikke å lese ham. Slik mener også jeg at det må være. Det å hylle forfatteren Knut Hamsun er ikke det samme som en anerkjennelse av det han gjorde før og under krigen. For samtidig som jeg hyller forfatteren, tar jeg avstand fra nazisten.

Sier altså Ørnulf Opdahl. Og gir dermed uttrykk for det som helt sikkert er den allment rådende oppfatning i dag – 64 år etter krigens slutt og 57 år etter Hamsuns død. Vi er mange som leser, og beundrer, Hamsuns bøker, sjøl om vi ikke deler hans politiske sympatier.

For en gjennomsnitts leser er det heller ikke forbundet med problemer av noe slag å skille snørr fra barter, å kunne legge nazisten til side og nyte ordets mester. En leser skal bare lese.
Men hvordan er det mulig for en kunstner å portrettere et halvt menneske? Uten sammenlikning for øvrig: Hvordan hadde en Hamsun-biografi blitt, dersom den ikke også ga plass til Hamsuns menneskesyn og nesegruse hyllest av Hitler og det tyrannen sto for?

Sjøl om litteratur og malerkunst på de fleste måter er ulike, er det vel et ideelt krav at kunsten skal være sann. Eller er det ålreit å portrettere Hamsun ved å ”glemme” den mørke siden av ham? Hvis man portretterer forfatteren Hamsun, men ikke politikeren Hamsun, kan man da i det hele tatt kalle det portrettering? Blir det ikke idyllisering og den rene skjønnmaling? Assosiasjonene går til en maler her i byen før i tida, riktig nok en glad amatør, men ganske dyktig reint malerteknisk, som gikk under navnet Solskinns-Johannessen. I det lå rett og slett at han helst likte å male når sola skinte.

I Grimstad er det altså sol- og smørsida av Knut Hamsun som skal fram.
Vi skal ikke pretendere å ha spesielt god greie verken på malerkunst eller litteratur. Men vi vet hva vi liker, og kan godt like både Ørnulf Opdahls bilder og Knut Hamsuns romaner. Det vi har problem med å skjønne, er hvordan en maler kan portrettere en forfatter og meningsytrer når en så viktig del av hans psyke bevisst utelates. Desto mer som det er i et psykisk landskap han maler ham.

For å si det på en annen måte: Når portrettmaleren Opdahl sier at han hyller forfatteren, men tar avstand fra nazisten, må han ikke også da gjøre begge deler på lerretet?