Askeladden og kongens harer står på programmet når Riksteateret kommer til Parken kulturhus på søndag.
Det er bare å glede seg for store som små. Askeladden er på frierføtter igjen! Riksteatret følger en stolt norsk fortellertradisjon når de nå går løs på et Asbjørnsen og Moe-eventyr. Hvem husker ikke Ivo Caprinos dukkefilmer basert på disse eventyrene? Nå er Riksteateret på turné med fortellingen om Kongens rampete harer som var så umulige å gjete.
Jubileum
I anledning 60-årsjubileet har Riksteateret hentet fram denne klassikeren fra teatrets tidligste repertoar, og som vanlig når Riksteatret lager barneteater, spares det ikke på skillingen. Askeladden og Kongens harer har Riksteater-kvalitet. Dette er en storsceneproduksjon med nykomponert musikk og en vakker og utradisjonell løsning på scenerommet.
Per, Pål og Espen Askeladd er fortsatt like late, men i Riksteatrets nye figurteateroppsetning av Askeladden og kongens harer har de tre folkekjære figurene tatt steget nærmere dagens ungdom. I den nyskrevne Latstokkrapen står Per og Espen på hodet i velkjent hiphop-stil, mens Pål breakdancer over grua og rapper om latskap og kakespising. De tre brødrene spretter, tilsynelatende vektløse, rundt i husmannshjemmet, hårfint orkestrert av fem dukkespillere. Det er både modernitet og tradisjon i Riksteatrets nye oppsetning, og for dukkespillerne er det en stor glede å få kunne leke seg med dukker på scenen.
Maratonforestilling
Sammen håndterer fem dukkespillere 16 dukker i det populære eventyret om de tre fattigguttenes forsøk på å gjete kongens ustyrlige harer. På en scene bestående av en stor skive som dreies rundt, skifter landskapet elegant og sømløst fra kongsgård til gjetermark og tilbake igjen, med et bakteppe av skiftende, nasjonalromantiske motiver. På veien møter man kjente og kjære figurer, som kjerringa som har stått hundre år med nesa i en stubbe, og den egenrådige prinsessa som, sammen med dronningen, gjør sitt aller beste for å overstyre den litt hjelpeløse kongen. For å få disse dukkene til å danse og leve, trengs det derimot realt, fysisk arbeid, og for dukkespillerne, som definitivt ikke kan fly, føles forestillingen som et lite maraton.
– – –
|
| SMART KATT: ”Mästerkatten” – ”Katten med støvlene” – i en etsing av Gustave Doré, en fransk illustratør, maler og billedhugger som levde fra 1832 til 1883. (Wikipedia/Wikimedia Commons.)
|
Selveste ”Katten med støvlene” – ”Mästerkatten" på svensk – kan oppleves på Løvenvold kino på lørdag.
”Katten med støvlene” er en av de mange historiene som er udødeliggjort av brødrene Grimm. Katten er arvegods fra mølleren til hans yngste sønn; de to eldste arver både mølla og et esel, en praktisk og nyttig arv. Den yngste blir derimot dypt fornærmet over en så meningsløs arv. Så begynner katten å snakke til ham! ”Gi meg et par støvler og en sekk, så skal jeg gi deg gull og lykke,” lover han.
– Dette er et stykke for barn og voksne i alle aldre, fra fem år og oppover. Vår versjon er noe vi kaller for tegneserieteater, eller bande mimé på fransk. Det innebærer at vi ikke har noen rekvisitter, og vi er bare tre skuespillere, som gjør alle de 56 rollene. Spillestilen er veldig fysisk, slik at det ikke er så viktig om barna ikke forstå alt som blir sagt. I forhold til de første forestillingene våre har vi likevel fornorsket noen av de mest uvante svenske ordene, forteller Bo Platzack, en av skuespillerne i Torgunn produksjoner, som står bak oppsetningen.
Platzack forteller at de har satt opp stykket over 300 ganger både i Norge og Sverige, og har blitt godt mottatt både av publikum og kritikere. Nå er de tilbake etter et halvt års pause med andre forestillinger.
Ifølge Platzack er historien om ”Katten med støvlene” egentlig rundt 1000 år gammel og kommer trolig fra Egypt, der katten var et hellig dyr.
Tekst: Kenneth Kamp
|
|
PERFEKT PINOCCHIO: Ipek D. Mehlum er ”den perfekte Pinocchio, ifølge Bergens Tidende. (Pressefoto: Teater Manu / Linda Cartridge.)
|
Klassisk barnefortelling blir det også på Parken kulturhus på tirsdag. Da er det ingen ringere enn Pinocchio som kommer på besøk.
Det er Teater Manu som står bak Pinocchio-forestillingen som nå kommer til Ålesund. Teater Manu setter opp stykker for døvespråk, men en skuespiller oversetter replikkene til tale slik at også de hørende får med seg det som skjer.
Forestillingen som nå kommer til Parken kulturhus er skrevet av Klaus Hagerup, og er en fri bearbeidelse av den opprinnelige historien til Carlo Collodi.
Eventyret om Pinocchio ble skrevet av Carlo Collodi i 1883, men er fortsatt aktuelt den dag i dag. Geppetto sitter og spikker på en tredukke, og plutselig blunker den. Geppetto tror han ser syner og blir aldeles forskrekket når han oppdager at tredukken våkner til liv og prater til ham. Han kommer likevel til sans og samling og gir tredukken navnet Pinocchio.
Teater Manu lager en svært visuell forestilling som trekker publikum inn i eventyret fra første minutt. Pinocchio kommer til verden uten samvittighet – og noe må gå galt. Han lyver, er selvopptatt og oppfører seg uskikkelig, men blir avslørt hver gang. Vil han noen gang lære? Vi følger ham på hans oppdagelsesreise og hans møte med rett og galt.
Mira Zuckermann har regien på forestillingen, som skal være like fengende både for barn og voksne, døve og hørende. Teateranmelder IdaLou Larsen har kalt stykket ”en kunstnerisk fulltreffer”, Helge Herland i deafnet.no skriver at ”Pinocchio må du se!”, mens Jan H. Landro i Bergens Tidende skriver om ”en visuell opplevelse”, ”en heftig eventyrfortelling” og mener at skuespiller Ipek D. Mehlum er ”den perfekte Pinocchio.”
Tekst: Kenneth Kamp