Danser seg fra by til by

– Jeg begynte å danse da jeg var 11 år gammel. Alle jenter vil bli ballerina med tyllskjørt og glitrende stas. Jeg har heldigvis hatt foreldre som har latt meg realisere drømmen om jeg gjorde det ordentlig, forteller Martha Standal.

At Martha var et stort dansetalent allerede på dette tidspunktet er det liten tvil om. Det viste seg da hun søkte på Statens balletthøyskole. En eliteskole for dansere.

 

– Etter at jeg hadde gått ett år på Fagerlia videregående skole bestemte jeg meg for å prøve lykken. Jeg reiste til Oslo og deltok på en audition for det som da het Statens balletthøyskole og nå heter Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg visste at det var utrolig vanskelig å komme inn, men jeg tenkte at det kunne være god trening til senere. Da var jeg 16 år, sier hun.

– Da jeg fikk beskjed om at jeg var kommet inn trodde jeg det nesten ikke. Følelsen var helt fantastisk, men også kombinert med en smule nervøsitet. Jeg var usikker på meg selv. Det å skulle flytte helt alene til en ny, stor by var skremmende, minnes ålesundsjenta.

 

– Det å komme til Oslo var et stort sjokk. I begynnelsen var det mange tårevåte kvelder i telefonen hjem til mamma. Heldigvis endte alle samtalene med at jeg skulle fortsette og at jeg var heldig som fikk denne unike muligheten, forteller den unge danseren.

– Det er veldig, veldig, veldig vanskelig å komme inn på linja for klassisk ballett. I fjor var det ingen som kom inn. Det kan ha sammenheng med at de samarbeider veldig tett med nasjonalballetten i Oslo. Der er de svært strenge og et fåtall av de som søker kommer inn. En av grunnene til det, og at vi ikke hevder oss internasjonalt, er at vi begynner veldig sent med dans i Norge, sier Birgitte By som er kommunikasjonsleder ved Kunsthøgskolen i Oslo.

– Vi var sju i klassen. Seks jenter og én gutt. Når man er så få, blir man tett knyttet til hverandre. Siden dagene ofte strakk seg fra åtte om morgenen til åtte på kvelden, så var det stor sett bare de jeg kunne ha et venneforhold til. Det er også litt merkelig, for samtidig som at de er dine nærmeste venner, så er de også dine størst konkurrenter. Det kan til tider være vanskelig å balansere de to rollene, sier Martha.

 

– Det blir mye dans og mye teori. Målet vårt er å utdanne dansere slik at de kan begynne i Nasjonalballetten. Man får ikke automatisk jobb, men vi prøver å legge forholdene til rette for at de skal få det. Grunnen til at det er vanskelig å komme inn er at det er vanskelig å være ballettdanser, sier studieleder ved Kunsthøyskolen i Oslo Toini Kristensen.

Kristensen husker godt Martha og er ikke overrasket over at hun gjør det veldig bra.

– Vi har rundt 50 søkere hvert år. Noen år tar vi inn tre elever. Andre år kan vi ta inn åtte. Enkelte år er ingen gode nok til å begynne. Da tar vi inn null, forteller hun.

– Det er et eksklusivt studium. Jeg har derfor stor respekt for Martha. Martha jobbet meget målbevist og hardt. Det får hun betalt for i dag, sier Kristensen.

 

– En av de mest frustrerende faktorene med et slikt yrke er at man vet aldri hva som skjer. Man får oppdrag og kontrakter på noen måneder og etter det så står man som regel arbeidsledig. Jeg har vært heldig siden jeg har hatt noe å gjort helt siden jeg sluttet på skolen, men etter sommeren neste år så er alt åpent, sier hun.

At arbeidsmarkedet de siste årene har gått fra å være lokalt til å bli globalt har kommet som et sjokk på mange yrkesgrupper, men for dansere har dette vært en realitet i flere tiår. Derfor er disiplin i arbeidet veldig viktig.

 

– Hvis man vil være danser i Norge så må man holde seg i god form. Man må ha en god del selvdisiplin. Særlig med tanke på treningen. Det er ingen som forventer at du kommer på trening. Ingen som maser og sier at du må. Man har det hele og fulle ansvaret selv. I tillegg så må man terpe ganske mye på teknikk og være nysgjerrig og prøve nye ting. Gå på kurs og følge med hva som skjer. Samtidig som man går på audition og prøver selv om man ikke tror at man får rollen. Kanskje noen ser noe de liker. Ikke nødvendigvis til akkurat den forestillingen men kanskje til en annen oppsetning. En annen ting er at man må ha selvtillit. Den må man passe på å bygge opp, sier danseren.

 

De siste årene har en ny aktør kommet på banen i det norske dansemiljøet.

– Moving Art er ett nytt dansekompani som holder til i Bodø. De ansetter foreløpig bare dansere på prosjektbasis, likevel er det meget bra at de har kommet på banen. I Norge har vi dessverre kun Nasjonalballetten og Carte Blanche som er profesjonelle kompanier. Hos de er det ekstremt vanskelig å få innpass, sier hun.

– Dansere er jo i den heldige eller uheldige situasjonen at de utrykker seg på et universelt språk. Fordelen er at du kan snakke til hvem som helst igjennom dansen. Ulempen er at dansere konkurrerer med alle verdens dansere. Hvis du er skuespiller så er det stort sett bare norske folk på audition, men hvis du er danser så møter du utrolig flinke folk fra hele verden på audition, forteller Standal.

 

Sprangene er ofte store for de som vil livnære seg på dans i Norge. I Martha sitt tilfelle går det mellom bilverksted til nazistenes grusomheter.

– Det er utrolig spennende å jobbe med dette dansekompaniet. Jeg har jobbet med de en gang tidligere. Da gjorde vi en forestilling i et stort bilverksted. Det var veldig kult. En ganske rar opplevelse for både dansere og publikum. Denne gangen er det en velkjent historie som står for tur. Vi skal sette opp Anne Franks dagbok. Vi blir fem profesjonelle dansere og fem skuespillere. Det er en ganske lang forestilling som kun inneholder dans og musikk. Vi er i alle fall godt i gang med prøvene som skal vare i fem uker frem til premieren, sier hun.

 

På under ett år har den unge danseren fra Ålesund skaffet seg både et navn og en hovedrolle.

– Forestillingen ble satt opp i USA for noen år siden. Der borte er jo ting litt større, så jeg gleder meg til at alle kostymene og kulissene kommer hit. Dessuten blir det spennende å ha være hovedrolleinnehaver for første gang. Jeg er litt usikker, men man må bare tro at man er god nok, sier en spent Martha Standal.

Etter sitt første opphold i Trondheim falt Ålesunderen pladask for byen. Snart reiser hun tilbake til Trøndelag for å spille uskyldig i musikalen Chicago.

– Etter at jeg er ferdig her oppe reiser jeg til Oslo og Berlin før jeg beveger meg nordover igjen til Trondheim og Trøndelag teater. Jeg liker meg veldig godt i Trondheim. Teateret blir kalt Norges triveligste teater og det er ikke uten grunn. Alt er tilrettelagt og i orden. Jeg har blitt skikkelig trøndelagsfrelst. Ekstra fint er det at vi skal sette opp Chicago. Det er jo et drømmestykke med masse tøff dans, en morsom historie og mye herlig musikk. Vi skal spille 65 forestillinger seks dager i uka. Jeg teller dager og gleder meg veldig!

 

Å være danser er ingen menneskerett. Derfor prøver den 21 år gamle Martha å glede seg over alt som har med danseyrket å gjøre.

– Jeg skulle jeg likt å vist hva som ventet bak neste sving. Det blir vel å kaste seg med på neste audition. Alt kan skje og da må man tenke at det blir spennende. Jeg er heldig som får ha hobbyen min som yrke. Jeg prøver å huske det når alt er vondt og ryggen verker. Jeg lever ut drømmen, avslutter en glad og fornøyd Martha Standal.