Søkeord:  
Søk
SISTE NYTT
  – Dette går ikke lenger
  Musikk fra hjertet
  Høstferie med svømmedilla
  Skjærgårdsdrøm i oppfyllelse

Brikkene falt på plass

Navn: Ole-Martin Stamnestrø
Alder: 35
Aktuell som: Katolsk pater og sogneadministrator i Ålesund sogn (Sunnmøre)

Aktuelt
Tekst Kenneth Kamp   
Foto Kenneth Kamp   
(10/12/2014)
Det første som slår en med Ole-Martin Stamnestrø er hans uvanlig elegante, høflige tale- og væremåte. Det føles litt som å ha reist med tidsmaskinen, tilbake til dager der herrene lettet på hatten for damene, og De og Dem fremdeles var levende. (Nå sier faktisk ikke Ole-Martin verken De eller Dem, i alle fall ikke under intervjuet, og om han har hatt, vites ikke. Men har han, løfter han nok på den.)
 
Pateren serverer kaffe i et gammelt og velholdt, blomstrete servise med gullkant, fra en kanne i samme utføring. Koppene er små, slik de var den gangen kaffen fortsatt var en smule eksklusiv, og plassert på koppefat som hører til.
 
– Serviset kommer faktisk fra en protestantisk prestegård, men kom senere i mine besteforeldres eie, forteller han.

Nye tider. Ole-Martins bestefar var prest i Den norske kirke, men gikk bort lenge før barnebarnet konverterte til katolisismen. Hadde han visst det, hadde det nok ikke blitt tatt spesielt godt imot:
– Morfar levde i en annen tid, da forholdet mellom den katolske og den lutherske kirken var helt annerledes, og han var nok ganske skeptisk til katolisismen. Nå er vi mer opptatt av det som forener oss enn det som skiller. Vi samarbeider på mange områder, snakker sammen og ber sammen, samtidig som vi også er bevisste på det som skiller oss, sier han.

Helhetlig tankegang. Oppveksten var i et luthersk hjem i Ås kommune, sør for Oslo, og familien gikk i kirken hver søndag. Den nysgjerrige og leseglade unggutten fikk imidlertid tidlig en dragning mot katolisismen. Til liks med de to søstrene sine, valgte han å ta ungdomsskoleåra på den katolske skolen St. Sunniva. Halvparten av elevene her er ikke-katolske, fordi skolen – med rette, ifølge Ole-Martin – har et veldig godt rykte.
 
– Jeg var interessert i katolisismen allerede den gangen, leste veldig mye om det og oppsøkte ulike gudstjenester. Noe av årsaken til at jeg søkte mot det katolske, var nok en ungdommelig opprørstrang, men det jeg leste, fikk brikkene til å falle på plass for meg. Jeg opplevde at det var en helhetlig tankegang som lå til grunn, et sammenhengende filosofisk byggverk som tilfredsstilte hele mennesket, både intellektuelt og sanselig. Dessuten opplevde jeg at det var dette som var den kirken som Jesus grunnla da han gav Peter hyrdeansvaret for alle kirker i hele verden, forteller han.

Det store skrittet. Etter videregående dro Ole-Martin til England for å studere teologi. Det endte med ni års studier og doktorgrad med tema om utviklinga i katolsk liturgi fra 1900 til 1969. Mot slutten av studiet tok han endelig det store skrittet:
 
–  Viss man tror at paven er Guds stedfortreder på jord, så er det det eneste logiske å gjøre. Det kom jeg tidlig fram til, blant annet på bakgrunn av bibelverset der Jesus sier til Peter at «Du er klippen, på din klippe vil jeg bygge min kirke». Men å konvertere er en stor og alvorlig sak, og derfor gikk det så lang tid før jeg gjorde det.

Sølibat og kjærlighet. Egentlig hadde han tenkt at han IKKE skulle bli prest. En av grunnene til at han nølte, forteller han, var kravet om å leve i sølibat. Det visste han ikke om han var klar for. Men hele tiden kjente han på kallet – som bare ble sterkere og sterkere. Til slutt bestemte han seg for å starte på presteseminaret, som katolikkene kaller sin sju år lange utdannelse.
 
– På seminaret får man en mulighet til å prøve ut om det å bli prest er det riktige for deg, og det fant jeg etter hvert ut at det var, forteller han.
I ettertid har han ikke angret én dag på at han valgte å følge kallet og bli katolsk prest. Sølibatet har han også fått et avklart forhold til:
– Å velge å bli prest og leve i sølibat, kan sammenlignes med å gifte seg. I begge tilfeller velger man én og velger bort alle andre – og som prest velger man da Gud framfor andre. Å leve i sølibat og i ekteskap er to ulike, men likeverdige måter å vise kjærlighet på; så er da også ekteskapet ett av sakramentene i den katolske kirken.

Åndelig og praktisk. Ole-Martin forklarer at sølibatet har både en åndelig og en praktisk side: Åndelig gir man seg helt over til Gud og Kirken; praktisk unngår man at familien må leve med en mann og far som må være tilgjengelig for Kirken døgnet rundt. Katolske prester har nemlig ikke slikt som regulert arbeidstid eller frihelger. Dessuten kan prestene når som helst bli beordret til et embete en annen plass i sognet.
 
– Å leve et familieliv med en katolsk prest ville vært urettferdig mot kone og barn. Det er en av de viktigste begrunnelsene for sølibatet. Selv opplever jeg også at sølibatet gir meg stor frihet, sier han.

Sunnmørsnaturen. Det er nå ganske nøyaktig to år siden Ole-Martin kom til Sunnmøre, etter å ha blitt presteviet av biskop Bernt Eidsvig et par måneder tidligere. Han forteller at han faktisk hadde en hemmelig drøm om å jobbe nettopp her, men trodde det ville være helt umulig, på grunn av måten de katolske stiftene er organisert på. Tilfeldighetene gjorde det likevel slik at han havnet her.
– Fortsatt blir jeg helt overveldet av å kjøre rundt på Sunnmøre og se på naturen. Og det gjør jeg ofte, siden sognet vårt dekker alle sunnmørskommunene.

Internasjonal kirke. Til sammen har sognet 4 200 medlemmer. Over halvparten av dem er polakker, og hver søndag holdes det to messer på polsk. Filippinere er den nest største gruppa, men til sammen kommer medlemmene fra hele 75 land.
– Det er ganske flott at mennesker fra så mange land kommer sammen og møtes i fred og fordragelighet, smiler pateren.

Julenatt. Det er påsken som er den aller viktigste høytiden for katolikkene, men jula kommer som en god nummer to. Og for Ole-Martin blir det noen travle juledager. Siden fergetider og slikt skaper problemer for mange sognebarn som gjerne skulle vært med på den tradisjonelle julenattmessen, vil det bli holdt en rekke gudstjenester rundt om i sognet i juledagene. 
 
– Katolikkene markerer ikke julekvelden slik som vi er vant til, men feirer julenatt. Julenattmessen begynner klokken elleve på julaften og varer en times tid, og etterpå er det vanlig at man drar hjem og fester til langt på natt. Selv kommer jeg til å gå rett og legge meg, for å være klar til to messer på 1. juledag, sier pater Ole-Martin Stamnestrø.




Brikkene falt på plass

Navn: Ole-Martin Stamnestrø
Alder: 35
Aktuell som: Katolsk pater og sogneadministrator i Ålesund sogn (Sunnmøre)

Aktuelt
Tekst Kenneth Kamp   
Foto Kenneth Kamp   
(10/12/2014)
Det første som slår en med Ole-Martin Stamnestrø er hans uvanlig elegante, høflige tale- og væremåte. Det føles litt som å ha reist med tidsmaskinen, tilbake til dager der herrene lettet på hatten for damene, og De og Dem fremdeles var levende. (Nå sier faktisk ikke Ole-Martin verken De eller Dem, i alle fall ikke under intervjuet, og om han har hatt, vites ikke. Men har han, løfter han nok på den.)
 
Pateren serverer kaffe i et gammelt og velholdt, blomstrete servise med gullkant, fra en kanne i samme utføring. Koppene er små, slik de var den gangen kaffen fortsatt var en smule eksklusiv, og plassert på koppefat som hører til.
 
– Serviset kommer faktisk fra en protestantisk prestegård, men kom senere i mine besteforeldres eie, forteller han.

Nye tider. Ole-Martins bestefar var prest i Den norske kirke, men gikk bort lenge før barnebarnet konverterte til katolisismen. Hadde han visst det, hadde det nok ikke blitt tatt spesielt godt imot:
– Morfar levde i en annen tid, da forholdet mellom den katolske og den lutherske kirken var helt annerledes, og han var nok ganske skeptisk til katolisismen. Nå er vi mer opptatt av det som forener oss enn det som skiller. Vi samarbeider på mange områder, snakker sammen og ber sammen, samtidig som vi også er bevisste på det som skiller oss, sier han.

Helhetlig tankegang. Oppveksten var i et luthersk hjem i Ås kommune, sør for Oslo, og familien gikk i kirken hver søndag. Den nysgjerrige og leseglade unggutten fikk imidlertid tidlig en dragning mot katolisismen. Til liks med de to søstrene sine, valgte han å ta ungdomsskoleåra på den katolske skolen St. Sunniva. Halvparten av elevene her er ikke-katolske, fordi skolen – med rette, ifølge Ole-Martin – har et veldig godt rykte.
 
– Jeg var interessert i katolisismen allerede den gangen, leste veldig mye om det og oppsøkte ulike gudstjenester. Noe av årsaken til at jeg søkte mot det katolske, var nok en ungdommelig opprørstrang, men det jeg leste, fikk brikkene til å falle på plass for meg. Jeg opplevde at det var en helhetlig tankegang som lå til grunn, et sammenhengende filosofisk byggverk som tilfredsstilte hele mennesket, både intellektuelt og sanselig. Dessuten opplevde jeg at det var dette som var den kirken som Jesus grunnla da han gav Peter hyrdeansvaret for alle kirker i hele verden, forteller han.

Det store skrittet. Etter videregående dro Ole-Martin til England for å studere teologi. Det endte med ni års studier og doktorgrad med tema om utviklinga i katolsk liturgi fra 1900 til 1969. Mot slutten av studiet tok han endelig det store skrittet:
 
–  Viss man tror at paven er Guds stedfortreder på jord, så er det det eneste logiske å gjøre. Det kom jeg tidlig fram til, blant annet på bakgrunn av bibelverset der Jesus sier til Peter at «Du er klippen, på din klippe vil jeg bygge min kirke». Men å konvertere er en stor og alvorlig sak, og derfor gikk det så lang tid før jeg gjorde det.

Sølibat og kjærlighet. Egentlig hadde han tenkt at han IKKE skulle bli prest. En av grunnene til at han nølte, forteller han, var kravet om å leve i sølibat. Det visste han ikke om han var klar for. Men hele tiden kjente han på kallet – som bare ble sterkere og sterkere. Til slutt bestemte han seg for å starte på presteseminaret, som katolikkene kaller sin sju år lange utdannelse.
 
– På seminaret får man en mulighet til å prøve ut om det å bli prest er det riktige for deg, og det fant jeg etter hvert ut at det var, forteller han.
I ettertid har han ikke angret én dag på at han valgte å følge kallet og bli katolsk prest. Sølibatet har han også fått et avklart forhold til:
– Å velge å bli prest og leve i sølibat, kan sammenlignes med å gifte seg. I begge tilfeller velger man én og velger bort alle andre – og som prest velger man da Gud framfor andre. Å leve i sølibat og i ekteskap er to ulike, men likeverdige måter å vise kjærlighet på; så er da også ekteskapet ett av sakramentene i den katolske kirken.

Åndelig og praktisk. Ole-Martin forklarer at sølibatet har både en åndelig og en praktisk side: Åndelig gir man seg helt over til Gud og Kirken; praktisk unngår man at familien må leve med en mann og far som må være tilgjengelig for Kirken døgnet rundt. Katolske prester har nemlig ikke slikt som regulert arbeidstid eller frihelger. Dessuten kan prestene når som helst bli beordret til et embete en annen plass i sognet.
 
– Å leve et familieliv med en katolsk prest ville vært urettferdig mot kone og barn. Det er en av de viktigste begrunnelsene for sølibatet. Selv opplever jeg også at sølibatet gir meg stor frihet, sier han.

Sunnmørsnaturen. Det er nå ganske nøyaktig to år siden Ole-Martin kom til Sunnmøre, etter å ha blitt presteviet av biskop Bernt Eidsvig et par måneder tidligere. Han forteller at han faktisk hadde en hemmelig drøm om å jobbe nettopp her, men trodde det ville være helt umulig, på grunn av måten de katolske stiftene er organisert på. Tilfeldighetene gjorde det likevel slik at han havnet her.
– Fortsatt blir jeg helt overveldet av å kjøre rundt på Sunnmøre og se på naturen. Og det gjør jeg ofte, siden sognet vårt dekker alle sunnmørskommunene.

Internasjonal kirke. Til sammen har sognet 4 200 medlemmer. Over halvparten av dem er polakker, og hver søndag holdes det to messer på polsk. Filippinere er den nest største gruppa, men til sammen kommer medlemmene fra hele 75 land.
– Det er ganske flott at mennesker fra så mange land kommer sammen og møtes i fred og fordragelighet, smiler pateren.

Julenatt. Det er påsken som er den aller viktigste høytiden for katolikkene, men jula kommer som en god nummer to. Og for Ole-Martin blir det noen travle juledager. Siden fergetider og slikt skaper problemer for mange sognebarn som gjerne skulle vært med på den tradisjonelle julenattmessen, vil det bli holdt en rekke gudstjenester rundt om i sognet i juledagene. 
 
– Katolikkene markerer ikke julekvelden slik som vi er vant til, men feirer julenatt. Julenattmessen begynner klokken elleve på julaften og varer en times tid, og etterpå er det vanlig at man drar hjem og fester til langt på natt. Selv kommer jeg til å gå rett og legge meg, for å være klar til to messer på 1. juledag, sier pater Ole-Martin Stamnestrø.




15 SISTE
  – God sørvis skal gi e...
  I BILDET – Sunnmøre mi...
  I BILDET: Hjem som kon...
  Engasjement på lerret
  Søndagsskulekonsulente...
  – Born og unge treng s...
  Vil gje borna spenning...
  Stortalentet frå Stord...
  Brikkene falt på plass
  I BILDET: Når enden er...
  I BILDET: Glede i bøke...
  I BILDET: Mørk, rar og...
  I BILDET: Når kroppen ...
  I BILDET: Kjærlighet e...
  I BILDET: En brennende...