Konfirmant Strømsvik

Den unge Øystein Strømsvik kunne for eksempel ha gått til Koperativet på Skøye eller kanskje til Johs. Vadset midt i bygda. Der ville han få kjøpt slitesterke klær som monna. Arbeidsklær.

– Men no skulle det være klær med stil. Dress og skjorte med mætsjande slips, bukse med oppbrett nedst og høveleg vidde i beina, forklarer han.

– Eg var allereie begynt å bli litt forfengeleg i klesveien i konfirmasjonsalderen og visste ka eg ville ha, eg visste omtrent korleis eg skulle sjå ut for å gjere inntrykk på dei rette personane.

Eksempel på guttekonfirmant, riktig nok nåkken år før Øystein Strømsvik blei konfirmert, men motene brukt å holde seg i årevis, i alle fall for konfirmanter. Den som er avbilda: Inge Moldvær, Øvre Strandgate 44.

Thunem var stedet

Han var såpass kjent i byen at han visste der var ei heil røys av klebutikker. Og han hadde også forstått  at enkelte var finere enn andre.

– Det var Theodor Berg på Sankten, Lundes enke oppe i Løvenvoldbakken, J. E. Devold i Kipervika, Ålmo litt lenger oppe i gata, Muriaas i Keiser Wilhelms gate, Jacobsen og Roald i Kongens gate, Aga Herreklær i Notenesgata.....ja, der var litt av kvart å velge mellom, sier Strømsvik.

– Men Thunem var midt i sentrum og du kunne til og med få bli ekspedert av sjefen sjøl, sjølvaste Birger Thunem, trinn og jovial med eit måleband rundt halsen. Han snakka til oss som vi var sambygdingar, og det likte vi.

– Så Thunem på Sankten blei plassen, ikkje bare for konfirmasjonsklær, inklusive poplinkappe og hatt!!, men så lenge det var nåkke fint som skulle kjøpes.

Eksempel på jentekonfirmanter. Inger Sperre (t.v) og Hilde Schrøder fotografert på Fjellstua på frimandag våren 1954.

En skøyjebygder overtar

No var det slik på Thunem-butikken at etter Birger snr. døde, overtok Birger jr. ledelsen. Han holdt samme stil som faren, men døde til slutt fra heile greia.

– Ei lita tragedie, kan du sei, etter Strømsviks meining.

Men når galt skulle være: Det hjalp at det var en utmerket mann i systemet Thunem, som kunne overta. Olav Berg het han og var fra Skøye.

– Ikkje bare det at han var skøyebygdar gjorde utslaget, men han var en likandes kar dessutan. Og ikkje minst: Han visste kva han heldt på med etter lang røynsle i klebransjen med Thunem, slår Strømsvik fast.

Ei god stund etter konfirmasjonen. Øystein har beholdt humøret og glimtet i øynene fra de unge år, men han er blitt litt rondare og litt meir bulten av tidas ubønnhørlige gang.  I grunnen er det bare sjarmerende, sier de som har greie på sånt.

«Sellbetjening»

Ja, no må undertegnede tillate seg å fremkomme med et aldri så lite hjertesukk: Det var den gang vi fikk god service over alt i klesbutikkene som for så vidt i andre butikker. Det er ikkje som i dag: Viss du kommer på «rette» butikken og spør etter nåkke, så uttaler den altfor unge ekspeditøren eller ekspeditrisa, idet ho ser nedlatende på deg og gjør ei ørlita pause i tyggegummitygginga: «Her e’ sellbetjening allså!»)

Trofast kunde

Øystein Strømsvik blei en trofast kunde med Thunem. Det forhindra ham imidlertid ikkje i å kjøpe seg klær både her og der når det passa.

– Men e’ tenke med stort behag på korleis e’ vart motteken med Thunem, då e’ skulle kjøpe konfirmasjonsklede, midt i byen, midt i sjølvaste storbyen Ålesund. Det var svære greier for ein bone frå Skøye, det, veit du....